I dag leste jeg en artikkel i avisen med denne tittelen: «Ina (23 år) er kronisk syk. Problemet er at ingen ser det.» De satte inn et fargerikt foto av en pen jente, på tur med hund. Problemet hennes er at hun ikke kan gjøre noe — verken studere eller arbeide. Det er ingen energi.
Om du fortalte slikt nå til mammaen min, som 26. mars skal fylle 92, ville hun selvfølgelig ikke tro det! Jeg vet hva hun ville si: «ja, vi overlevde i krigen, tenåringer arbeidet døgnet rundt, og fikk ennå en ørefik av mor hvis de gjorde noe galt!» Og nå er denne jenta ikke alene om problemet sitt. Ungdommen er syk.
Det som overrasker meg mest, er at fagfolkene ikke analyserer årsakene til denne plagen. Hun går til legen, legen skriver sykmelding, hun får pengestøtte, og det er alt. I artikkelen nevnes ikke foreldrene i det hele tatt, men de skriver heller ikke at hun vokste opp som foreldreløs. Etter loven blir et menneske selvstendig og uavhengig ved 21, og ingen har rett til å blande seg inn i livet.
Og de blander seg ikke: verken naboer, eller «bestemødrene-kjerringene» som en gang satt på benkene ved huset i gamle dager i hjemlandet. Her er hver og en for seg. Verken venner eller fiender… noe synes jeg ikke det er interessant å skrive i dag. Jeg går og legger meg. «Morgenstund har gull i munn.» Jeg håper å våkne vis.