Den er der, den er denne inspirasjonen i meg i dag! En gang for svært lenge siden, helt tilbake i 1972, dukket det opp i huset vårt en barnebok av en ukjent barneforfatter med tittelen «Den grønne pillen». Denne boken ble lest «i filler» av pappa og lillesøsteren. Jeg vil presentere min frie gjenfortelling av dette eventyret.

«Det var en gang en gutt Vova, etternavnet hans var Ivanov, han gikk på skolen, i tredje klasse. Vova hadde en lillebror som lå i barnevognen og ikke gjorde noe. Men av en eller annen grunn fikk denne lille mest oppmerksomhet av både mamma og pappa og bestemor og bestefar. Og Vova kunne bare se og høre hvordan alle beundret denne babyen. ‘Å, så pent han er, å, så klok han er!’ Samtidig rakk Vovas mamma å spørre Vova: ‘Har du gjort leksene? Ikke glem å kjøpe brød når du kommer tilbake fra skolen.’ (Dette var Vovas hellige plikt — å kjøpe brød på vei hjem fra skolen.) Og Vova hadde så lyst til ikke å gjøre noe som helst. Han ville bare sitte på gjerdet med en karamell i kinnet.

Men her er det, en vintermandagsmorgen! ‘Stå opp og gå!’ tenkte Vova, men tenkte det bare, og så kom mammas stemme fra kjøkkenet: ‘Opp, opp, kom igjen opp, det er på tide til skolen!’ og hun skrudde radioen høyere. Han måtte stå opp, gjøre seg ferdig og gå ut. Vova går i rolig tempo til skolen ‘den lange veien’, ser nøye på alt på veien og teller nok en gang skrittene til skolen…. alle skoler i de tidene ble kalt ‘Kunnskapens templer’, og opplæringen i disse templene var allmenn, med ett program for alle, programmert for en lys fremtid for alle som studerte.

Vova går, uten å ane noe om sin lyse fremtid, og ser en kunngjøring trykt med store bokstaver på vers: ‘alle jenter og gutter, uten piller og plager, befrir jeg fra latskap, fra krenkelser og sorger, fra forkjølelse i trekk og fra toere i dagboken.’ Deretter underskrift Doktor Nebolit. Ring 3 ganger, og nederst et tillegg ‘den som ikke rekker opp til klokken, er det nok for å pipe under døren.’ ‘Ikke så stilig, å pipe under døren!’ tenkte Vova, reiste seg på tå og trykket på ringeknappen tre ganger.

Det hørtes skritt bak døren, døren åpnet seg og på terkelen sto en gråhåret, tynn liten gammel mann med skjegg, i briller og med et vennlig smil. Den gamle mannen rakte frem hånden og presenterte seg: ‘Doktor Nebolit!’ ‘Å,’ tenkte Vova, ‘for et uvanlig navn doktoren har!’ og stille, idet han rakte hånden tilbake, sa han: ‘Vova.’»

Fortsettelsen kommer etter hvert som inspirasjonen kommer, muligens i morgen…