Jeg har allerede skrevet i erindringene mine om livet i «khrusjtsjovkaen». Jeg forsto lite da at dette var en hard periode i familiens liv. Det var tungt for foreldrene! Etter at søsteren min ble født i 1963, ble familiens materielle stilling naturligvis ikke bedre, men verre, og mamma måtte tenke hvordan hun skulle ut i arbeid og samtidig gi familien oppmerksomhet.

Da søsteren allerede var 1 år og 10 måneder, bestemte mamma seg for å gå ut og arbeide som kasserer i den «gule» kolonialbutikken; den lå ved siden av huset vårt (og denne kolonialen finnes fortsatt! overfor Slava-parken). I den perioden ble kolonialen åpnet etter rehabilitering, L.I. Bresjnev sto allerede «ved roret», og til åpningen trengtes ansatte. Og mamma gikk med på å sitte ved kassen.

Nå tenker jeg at det ikke fantes skumlere arbeid enn ved kassen! Og mamma «valgte jo ikke de enkle veiene» og kunne uten å tenke gå i arbeid på hvilken som helst post. Jeg forklarer hva et kassaapparat fra de fjerne sovjetiske tidene var. Det var slikt et «helvete med håndtak»! (Jeg ber om unnskyldning for uttrykket), men jeg fant ikke noe annet navn.

Forestille dere en kassererske som sitter på en krakk, i en halvinnelukket glassert bu, for øynene på alle, en hel åttetimers arbeidsdag, og snur dette håndtaket nesten uten pause, for å «slå ut» riktig kvittering, trykke riktig på knappene på kassaapparatet og gi riktig vekslepenger, i småmynter og store, uten rett til å ta feil!

Det mest forferdelige og farlige var å «få overskudd», det vil si en pengesum som kunne vise seg ved den endelige opptellingen av penger og utslåtte kvitteringer (kvitteringene fikk selgerne av kundene i avdelingene sine for varen). Så hvis kontrollørene oppdaget overskudd (og de arrangerte ofte sjekker), kunne man til og med ende i retten. Med manko var det «lettere». Den kunne betales av kassererens ynkelige lønn.

Kort sagt arbeidet mammaen min ved kassen lørdag og søndag, mens pappa og jeg kunne være hos barnet, og sa opp, etter å ha fått stress av arbeidet. Den gang visste ingen et slikt ord!

P.S. I går, 26. mars 2019, fylte mammaen min Lidija Sergejevna 92 år! Hun slutter ikke å undre seg over hukommelsen min, over de episodene i livet hennes som hun slett ikke husker lenger. Vel, og jeg sitter her og skriver og undrer meg selv. Fortsettelse følger….