Etter at Raisa Titovna ble avskjediget, skjedde det personalomrokkeringer i butikken. Mamma ble tilbudt stillingen som selger i manufakturavdelingen, de utnevnte en ny butikksjef som klarte å samle kollektivet, fjerne manglene og arbeide uten manko. Overordnede «ovenfra» stilte krav — oppfyllelse av planen. Selgernes lønn avhang av dette. Og her er hvordan de måtte vri seg.
Vanligvis ble varen brakt til butikken med én og samme bil — en lastevarebil. Sjåføren het Kolja, en liten, livlig kar, danser i det verdensberømte Virsky-ensemblet, på pensjon (som 35-åringer ble de kastet ut av ensemblet på pensjon). Sjefen avtalte med Kolja en tur «på distriktet», nemlig til Zolotonosja eller Zjasjkiv på det søndagslige kolkhosmarkedet.
Om kvelden, lørdag, lastet selgerne med egne krefter varen som folket i periferien trengte, nemlig: stoffer, voksduk, gummistøvler, enkelt undertøy «med lo» (sannsynligvis forstår ikke hver leser hva dette er. I de tidene gikk ikke kvinner med bukser, men tok på enkle tette stygge blå eller rosa pantalonger). Så fra kvelden ble all varen lastet inn i varebilen sammen med selgerne, og de dro «nattestid» i all slags vær over vei uten vei.
Da de kom frem om natten til markedsområdet, sov de der i varebilen på nettopp disse sekkene med vare, og tidlig om morgenen, klokken 4.30, samlet allerede kjerringene seg i kø ved bilen og vekket selgerne, banket — krevde at de skulle begynne å handle. De selv kom også fra landsbyene for å selge landbruksvarer. Og de hadde hastverk med å rekke å selge sitt og komme hjem før det ble lyst med tilfeldige biler (i de tidene hadde svært få biler).
Mamma kom tilbake sent om kvelden med fulle poser av markedsvarer. «På distriktet» var produktene mye billigere enn i Kiev. Og som mammaen min elsket å si, «det hun reiste fra, det vendte hun tilbake til»: en ettroms leilighet i fjerde etasje uten heis, jeg var 11, søsteren 2,5, en mann «forlatt» et døgn på en fridag, og hun selv «sliten som en hund», men med oppfylt plan i handelen!
Pappa forholdt seg til slikt arbeid med forståelse, men prøvde å slappe av på fridagen og kunne møte kona litt beruset, noe som slett ikke ble godkjent og ble avskåret av mammaen min ikke bare med et bebreidende blikk, men med et sterkt ord. Og til oss kunne hun si, idet hun sukket: «stakkars mor, skitne barn!» Jeg spurte selvfølgelig hvorfor «skitne?» Hun svarte at dette var «så, et billedlig jødisk uttrykk».
Kort sagt gikk mammas fravær på fridagene i familien vår mer eller mindre fredelig, men butikksjefen, som også reiste for å handle, hadde en svært sjalu mann, og denne varebilen, der selgerne sov og skalv av kulde hele natten, kalte han «horevogn», og den stakkars sjåføren Kolja, som fikk plass i hytta takket være sin lille vekst, «horesjåfør». Han uttalte det ikke ondsinnet, derfor ble alt til en spøk. Vel, slik levde vi!