Dette var i 2004. Jeg jobbet da ved siden av som engelsklærer på private kurs. Det var helligdagen 9. mai. Om morgenen ringte kursdirektøren meg og ba meg «lære engelsk (kursdirektøren behersket ikke fremmedspråk, derfor uttrykte hun seg slik) på 1,5 time én voksen jente, for god betaling.» Jeg besluttet ikke å avslå ekstrajobben og gikk med på det. Jeg ringte jenta, og innen en time var hun allerede hjemme hos meg.
Da jeg åpnet døren, var jenta ikke alene, men med en ubetydelig ung mann. Jeg skjønte straks at de ikke var lokale. Jeg spurte gutten: «vil du også lære engelsk på én time?» Han sa «nei, jeg er ledsager og kommer ikke inn til dere — jeg venter i frisk luft.» Kort sagt fant «warm up» — den innledende delen av samtalen — sted.
Jenta fortalte meg åpent at hun var fra Vest-Ukraina med litauisk pass! Hun vil komme til Irland, kjæresten hennes er der på arbeid. Og hun viste meg et ekte litauisk pass. Jeg ble overrasket over det svart-hvite fotografiet. I våre pass var det allerede farge på den tiden. Mens vi holdt på med engelsk, ringte kjæresten hennes fra Irland og «inspirerte til den lange veien» gjennom grensepostene.
Kort sagt «jobbet vi gjennom» et minimum av engelske setninger med henne. Men jeg uttrykte da tvil om at ved «overgangen» av den litauiske grensen kunne de snakke litauisk med henne, og hva da? Skal du late som du er stum og døv? M-ja…. hvor lenge siden det var! Men aktuelt den dag i dag…