Jeg satte denne tittelen i anførselstegn, fordi jeg ikke fant den opp selv. Jeg har allerede skrevet at jeg ofte bruker et stort tobindsordbok under redaksjon av Valerij Berkov. Ordboken holder jeg alltid «for hånden», eller mer presist på hyllen under salongbordet. Slik døpte jeg den underbordsordboken. Å, for en tung «murstein», men så kjær!

Så i dag leste jeg en artikkel i det såkalte Tillegg 5 om en kort historie om det norske språket, og jeg falt i tanker… Jeg sitter slik hele ettertenksom og får ikke sove. Kort sagt skriver jeg et kort sammendrag av artikkelen om språket, og dere får selv trekke konklusjoner om deres eget morsmål. For hver har sitt, det mammaen talte. På norsk lyder dette svært presist som morsmål. Man kan oversette det som «mammas stemme» eller morsmål.

Videre siterer jeg artikkelen: «den nåværende språksituasjonen i Norge er resultatet av en kompleks historisk utvikling.» På 1300-tallet faller Norge under Danmarks makt, og det norske språket fortrenges gradvis av dansk fra alle offisielle sfærer. All litteratur kom ut på dansk, og på landsbygda fortsatte folket å tale dialekter fra gammelnorsk. Og slik talte de i hele fem århundrer! Frem til annen halvdel av 1800-tallet.

Og så begynte kampen for å skape et norsk skriftspråk. Det ville også være godt å vite tallet, hvor mange innbyggere var det da i Norge? Og selv de var spredt over fjell, skoger og øyer! Kort sagt gikk kampen for norsk i to retninger: den første retningen er «fornorsking» av skriftspråket. På 1800-tallet var skriftspråket dansk-norsk (dansk-norsk), og i 1890 fikk denne formen navnet riksmål — bokstavelig ‘statsspråk’.

Den andre retningen er skapelsen av et skriftspråk på grunnlag av bygdemål. Kan dere forestille dere hvilken entusiasme og iver man må eie for å «samle i en haug» og skrive ned, selvfølgelig «for hånd», dette var jo 1800-tallet!!! alle dialektene! En slik entusiast viste seg å være filologen — selvlært Ivar Åsen (Ivar Åsen). Han utga boken «Prøver av folkespråket». Dette språket fikk navnet Landsmål, som betyr «bygdespråk», «bygdetale». «Landsmål svarte til et visst samfunnsbehov, og en rekke gunstige omstendigheter avgjorde suksessen.» Og i 1885 likestilles bygdespråket — landsmål — i rettigheter med riksmål, det vil si med statsspråket. Fortsettelse følger…..