Jeg sier med én gang, jeg er ikke turist og ikke reisende, og fjerne avstander trakk meg ikke, og varme eksotiske land heller ikke. Jeg er en hjemmekjær. Og for meg må det være en vektig grunn til å legge ut på veien. Og denne Tsjernobyl-katastrofen, som skjedde 26. april 1986, tvang mange, deriblant meg, til å legge ut med to små barn i evakuering til de nærmeste slektningene i Moskva og Moskva-området. Den dag i dag husker jeg denne harde tiden med et gys.

Fra 26. april til 1. mai sto det en fryktelig hete, grader mot 30 i Kiev. Den yngste sønnen var bare 3 år. Ingen informasjon om stråling, blant befolkningen var det bare snakk om hvordan man skulle beskytte seg mot denne ulykken: stenge vinduene, luftegluggene i leilighetene og vaske gulvene hver dag så det ikke samlet seg støv i rommene, og også fjerne alle tepper. Jeg tror at siden den gang har jeg hatt et forutinntatt forhold til tepper.

Og så sitter jeg i leiligheten min med to små barn på 3 og 5,5 år, etter å ha stengt alle vinduene, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Den yngste roper krevende: «Gå tur!» Og hvordan forklare ham at det er farlig å gå, at det er bedre ikke å gå. Den eldste sønnen vokste opp rolig og krevde ingenting. Og selvfølgelig, takk til ham! Jeg prøvde å si at når pappa kommer fra jobben, skal vi gå tur. Men pappa var 12 timer i tjeneste og hadde skrevet under på en erklæring om ikke å reise. Da tok de slike erklæringer av alle menn, så de når som helst kunne mobiliseres til å likvidere følgerne.

Allerede et sted etter 1. mai-helgene begynte det en aktiv rørelse blant befolkningen om evakuering fra Kiev. Hver familie løste dette problemet selv. Riktignok ble skolebarn sendt til pionerleirer, men med førskolebarn var det vanskeligere. I hovedsak kunne mammaer eller bestemødre reise med barna sine, og selv da støtte det ofte på pengeproblemer, og også standing i lange køer i billettlukene.

Takket være slektningene mine ble det kjøpt billetter til meg og barna mine på et ekstra tog til Moskva, og først 8. mai kunne vi reise. Det var vanskelig å pakke. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta med og for hvor lenge vi reiste. Jeg tror mammas egen søster, som bodde i Moskva, og min egen bestemor, som bodde i Bolsjevo, ikke opplevde stor glede av at jeg kom til dem med to små barn og det ennå ikke var klart for hvor lenge.

Jeg husker svært godt Kiev-stasjonen og det fryktelige øyeblikket da vi skulle om bord i toget. Svigermor fulgte meg, og da vi sto på perrongen, hadde jeg bare sett slikt folkeansamling i filmer om krigen. For hver voksen på perrongen kom det to eller flere barn, barnevogner, saker…. Å gå langs perrongen var umulig verken til høyre, til venstre eller fremover. Hvor lenge vi sto slik, husker jeg ikke. Jeg holdt den yngste i hånden hele tiden, og svigermor den eldste. Vi ventet på at toget skulle settes frem. De satte det frem for sent, det var allerede omkring klokken 11 om kvelden.

På billetten sto 16. vogn merket og …. å skrekk! I toget manglet numrene på flere vogner, deriblant vår 16! Alle i panikk, farer rundt, veien til lukene er allerede «stengt», ingen kan løpe dit for å finne ut, det er ingen informasjon i radioen og toget skal gå etter ruten om omkring 15 minutter. Jeg griper det tre år gamle barnet mitt, går hen til nærmeste vogn, viser konduktøren billetten. Hun slipper meg naturligvis ikke inn. Jeg løfter stille barnet foran meg og «går til ramming». Konduktøren viste seg å være ugjennomtrengelig og ustøtelig. Jeg sier til henne: «Slipp inn! Når de kobler på vognen vår, går vi dit, men nå slipp inn!» Hun slapp ikke.

Men toget gikk heller ikke etter ruten, og etter en halvtime ble det likevel koblet på ekstra vogner, og de lastet alle, til og med dem som ikke hadde billett. En slik «hare» viste seg å være lillesøsteren min (hun var allerede da 23, og mammaen min besluttet å sende henne til Moskva også, om så bare en stund. Og siden mammaen min alltid gjør alt uplanlagt, raskt og «i siste øyeblikk», sto de også i dette tilfellet på perrongen før togets avgang. Så søsteren reiste på den øverste tredje køyen i en plasskarts-vogn.