Så er høsten kommet, og den norske mannen besluttet i dag å flytte båten til punkt B, og der skal de oppbevare den og «kose» den hele vinteren. Jeg tar en beskjeden del i dette foretaket. Min oppgave er å kjøre bilen til dette punktet B og vente på mannen på stranden. Siden jeg ikke er en født sjømann, kjenner jeg alltid uro ved å slippe ham alene til sjøs. Og selvfølgelig, etter min bønn tar han med som ledsagere den yngste datteren, og datteren tok med seg en hund av den merkelige vanskeliguttalelige rasen Chihuahua og en ny kjæreste. Og da er jeg roligere.
Om morgenen laget jeg middag (mat er hellig for meg!), så at når vi hadde gjort jobben, kunne vi, hjemme, spise med én gang. Kort sagt, de gjorde seg klare, tok på redningsvester, varmt tøy og gikk ut av huset til kaien. Og jeg en halvtime senere, uten hast, kjørte bilen. Søndag, veien halvtom, ikke lastet med biler. Allerede da jeg nærmet meg byen, dukket det foran meg, på veien min, opp en kvinne på sykkel. Det er liksom ingenting å undre seg over. Og likevel undrer jeg meg og blir til og med irritert: «Nå, hvorfor slepe seg langs en smal vei hvis det parallelt er lagt en egen sykkelsti!» Greit. Jeg kjører etter alle regler: jeg slår på venstre blinklys og i én meters avstand fra syklisten kjører jeg rolig forbi, tilbake på veien, og videre venter et nytt hinder meg — en skiløper på rulleski, vifter med staver, her kom jeg allerede jevnsides med ham, ventet til han så min vei og viste ham med hånden den tomme stien.
Skiløperen viste seg å være en ikke ung mann med et slags fraværende blikk… Og vet dere hva jeg tenkte, at denne ikke unge mannen i praktfull fysisk form har aldersdemens, og kvinnen på sykkelen følger ham, jeg trenger ikke irritere meg over deres ulogiske ferdsel.
Kort sagt kom jeg tidlig, etter å ha lest en SMS fra mannen, tenkte jeg at jeg ennå måtte vente omkring 20 minutter på stranden. Vinden blåser, solen skinner, bølger på sjøen, jeg går og ser på nye båter av ulike modeller. De står på gaten ved båtbutikken. Butikken er stengt — søndag, og på søndag er alle butikker stengt. I det fjerne har mye folk samlet seg på kaien — i sentrum av byen er det konkurranser for løpere i alle aldre fra små til store. Kort sagt går jeg, ser på sjøen.
På et visst øyeblikk kjente jeg slik en sterk sult! Og jeg hadde ikke tatt med noe spiselig (pleier jeg å gjøre). Jeg ser, en mann med sekk er kommet til stranden. Jeg tenker, sannsynligvis venter han også på båt. Han satte seg på den lille trappen ved butikken og ser mot sjøen. Han så meg, begynte å snakke om været. Det er naturlig. Og jeg har én tanke: å be ham om mat, et stykke brød, men jeg tør ikke. Jeg fortsetter å gå rundt omkring med tankene mine om mat. Og ennå en gang så jeg hans vei. Det syntes meg at han hadde et smørbrød i hendene. Jeg kom litt nærmere…. og han holder et damepudderetui med et lite speil og ser nøye på ansiktet sitt… «No comments».