Jeg hadde lenge tenkt å fortsette beskrivelsen av barndommen og ungdommen min i «khrusjtsjovkaen». Vri det som du vil, men i øyeblikket er dette mitt klareste minne! Jeg har allerede skrevet at vi bodde i en ettroms leilighet. Til en familie på tre ga de da ettroms leiligheter. Leilighetene var statlige, folk sto i kø på arbeidsplassen, og når de ble fordelt, visste alle om hverandre, hvem som hadde krav på hva.

Og ved siden av leiligheten vår var familien Sidorenko, som fikk en treroms «luksuriøs» (slik tenkte jeg som 9-åring) leilighet med gjennomgangsrom. Jeg vil presisere et slikt navn på et rom som SOVEROM. På den tiden hadde sjelden sovjetmennesker soverom. Det er jo helt bourgeoise begreper! Så naboene mine, Sidorenkoene, fikk denne leiligheten til seks voksne!

Husherren i leiligheten — kjerringa Sidortsjikha (hun presenterte seg slik for meg ved bekjentskapet) hadde fem voksne døtre og en hardtarbeidende mann. Den eldste datteren var gift og bodde for seg. Neste datter etter alder, Lena, arbeidet på samme fabrikk som faren, og kjerringa Sidortsjikha tildelte henne straks et eget rom. Det synes meg at Sidortsjikha forholdt seg til denne datteren med større kjærlighet, respekt og forståelse. Lena var allerede «mot 30», og det var allerede på den tiden alderen til en «gammel jomfru». Men Lena tjente selv, og det satte Sidortsjikha pris på, selv om hun bare la ti rubler i familiebudsjettet. De tre øvrige døtrene studerte ennå, jeg tror på teknikum, og den yngste fullførte skolen. Det ble slik at hele denne «gjengen» bodde i to rom.

Jeg husker svært godt deres første anskaffelse til stuen — en innenlandsk sammenleggbar sofa-«bok». Inni sofaen var det fjærer (skumgummi kom senere), som jeg med glede prøvde, idet jeg satte meg «i fart» på denne nye sofaen og et par ganger til, sittende, hoppende, hvoretter mammaen min ga meg en merknad. Jeg tok selvfølgelig merknaden til følge, ellers ville de ikke sluppet meg til naboene mer. De hadde ikke fjernsyn. Sidortsjikhas mann var en helt taus mann, som leste tykke bøker, sittende sidelengs mot radiatoren, på en krakk ved vinduet. Jeg husker ham ikke i en annen stilling.

Jeg vet ikke om Sidortsjikha ble ansett som Mor-heltinne; hun kunne ikke arbeide med slikt et familiefølge. Hun var husmor. Det var ikke kjøleskap på kjøkkenet. Og det var ikke kjøkkenmøbler på den tiden, bare et skapbord med to dører. Sidortsjikha måtte hver dag koke supper og borsjtsj i en femliters grønn kasserolle. Et glass melk tilfalt bare de arbeidende medlemmene av familien — det vil si mannen og Lena. Og de øvrige jentene var halvhungrige.

Jeg husker at én av døtrene, Vera, drev med idrett — friidrett, deltok i konkurranser, og hun, som idrettsutøver, ble mettet på konkurransene. Hvordan hun strevde med å bli idrettsmester, for å få 30 rubler i måneden for tittelen! Men det gikk ikke, hun nådde ikke mesternormene. Og hvordan «nå»? når du lever halvhungrig. Senere smilte lykken til lille Vera, det ble bryllup, ekteskap. Mammaen min sydde henne en brudekjole. Og Vera dro for å bo i mannens familie.

Og den eldste datteren rammet en ulykke — mannen kom under toget om natten, på vei hjem fra jobben. To barn ble igjen… Snart giftet også en annen datter, Olja, seg. De sa det var «av kjærlighet». Brudgommen var ikke særlig frisk. Jeg tror det var problemer med beina. Jeg husker gangen hans, som om han hadde svømmeføtter i stedet for sko. Naboene sladret om hvordan en slik skjønnhet besluttet å gifte seg? Vel, dere vet selv — «kjærligheten er ond…» Kort sagt, «uoppsatte» ble to jenter igjen — den yngste og Lena.

Og plutselig, i et eller annet år, dør kjerringa Sidortsjikha. Jeg husker hvordan Lena hylte i timevis! Og det var ingen til å trøste henne. Gubben begynte å drikke av sorg. Og så førte han en kvinne inn i huset. Skandaler begynte! Lena og den yngste slapp henne ikke inn i huset, og gubben begynte å forsvare sine rettigheter, drakk seg full og gikk i slagsmål med dem. En gang banket den yngste på hos oss og ropte til pappaen min: «onkel Sasja, far slåss, hjelp!» Pappa åpnet døren, og jeg husker godt hvordan han sa: «Jeg kan ikke blande meg i deres familiesaker, jeg kan ikke!» Og likevel berøvet døtrene faren retten til et privatliv.

Men snart fikk den yngste en kjæreste — en kadett ved Høyskolen for samband, snart giftet de seg, kadetten fullførte studiene og bodde hos dem i denne leiligheten. «Stille og fred» innfant seg. Kadetten viste seg å være en dannet gutt fra Leningrad. Og han klarte å ordne forholdet til alle. Snart ble han sendt i tjeneste et sted bortenfor Ural-fjellene. Og den yngste forlot fars hus, idet hun reiste med mannen — offiseren. Dette var allerede 1970–1971. Jeg fullførte skolen, og vi fikk en treroms leilighet i et nytt hus. Jeg lover å skrive en fortsettelse….