Likevel vil jeg fortsette «sagaen» om denne store familien. Det var allerede 1971, endelig skjedde et under av undere, og vi flyttet inn i en treroms leilighet om høsten. Det var nesten ikke møbler hos oss, og det var ikke penger til å kjøpe, og ingen steder å kjøpe. Kort sagt, av vane elsket vi å sitte alle sammen i ett rom. Jeg var 17 år, men jeg hadde ennå ikke lært meg å trekke meg tilbake fra foreldrene. Og lillesøsteren gikk bare i annen klasse. Og allerede i denne leiligheten begynte vi å glemme vanskene ved livet i «khrusjtsjovkaen» og menneskene som bodde der. Vi hadde ikke telefon, og det var heller ingen omgang med tidligere naboer. Pappa fortsatte å arbeide på fabrikken der vi fikk den nye leiligheten.

Men en dag fortalte mammaen min meg en historie som ble diskutert på pappas fabrikk. Jeg forklarer ennå en gang for den yngre generasjonen hvordan man fikk leiligheter i Sovjetunionen. I hovedsak bygde bedriftene hus, slike hus ble kalt etatshus, og leilighetene ble fordelt av fagforeningskomiteer til ansatte som hadde arbeidet mange år ved denne bedriften.

Og så, tilbake til familien til kjerringa Sidortsjikha og til leiligheten deres, kan jeg nå si, idet jeg resonnerer, at den kom til dem «med blod og svette». Men allerede på den tiden var det i leiligheten ugifte Lena og hennes gamle far, som hadde arbeidet mesteparten av livet på fabrikken og fått denne leiligheten. Og plutselig «kom kjærligheten» til Lena, en tidligere sirkusartist. Kjærlighet, dere vet selv hvordan den kan være, jordisk etter et langt ensomt liv. De giftet seg. Og for at den tilreisende sirkusartisten skulle kunne få arbeid i heltebyen Kiev, måtte sirkusartisten meldes inn i denne treromsleiligheten. Og det ble slik at gubben Sidorenko (og han var herre i leiligheten) ikke gikk med på å melde inn sirkusartisten, men lille Lena overtalte visst, fordi hun allerede var på vent.

Kort sagt meldte de inn sirkusartisten på boligflaten. Lena fødte en svak jente, og da jenta fylte ett, søkte sirkusartisten om skilsmisse gjennom retten og om deling av treromsleiligheten. I retten var det representanter fra fabrikken, vitner holdt taler til forsvar for Lena og hennes gamle far. Lena ble igjen med sin tro på kjærligheten og med håpet om at sirkusartisten skulle vende tilbake til henne.

Det var tre rettsmøter, og etter sovjetisk lov ble sirkusartisten tilkjent areal. Og han gikk over til resolutte handlinger — å lete etter et bytte som var fordelaktig for ham. Og han fant: til seg selv en ettroms leilighet i et godt strøk, og til Lena, barnet og gubben ble det igjen små rom i et halvkjellerlokale med naboer. Slik en tragisk urettferdig skjebne rammet disse menneskene.