Endelig har jeg bestemt meg for hva jeg skal fortelle om. Et tema alle forstår. Jeg tror at kvinner av min generasjon, født i Sovjetunionen, kan lage mat og muligens er stolte av ferdigheten. Jeg er oppriktig glad når maten jeg har laget, liker dem rundt meg. Fra omkring 14 begynte jeg å lage mat. Mine første suksesser var hjemmebakst. Og så mestret jeg alle våre slaviske retter, og matlaging var aldri en byrde for meg. I livet var mat den viktigste utgiftsposten både i Sovjetunionen og etterpå.

Så, herdet slik av mitt femmeters kjøkken, kom jeg til Norge i en alder der noen ofte allerede er bestemødre mer enn én gang, og selvfølgelig gikk jeg straks inn i matlagingsprosessen med stor entusiasme, idet jeg regnet med «ubetinget» bifall fra hele den norske familien. Jeg minner om at jeg kom til et hus på bygda til min fremtidige mann og hans to tenåringsdøtre, til en collie og til en katt som den dag i dag er min «venninne».

I begynnelsen prøvde jeg selvfølgelig å finne ut familiens smakspreferanser. Jentene svarte at «de spiser pizza og drikker Coca-Cola». Mannen, som ennå ikke var mann, sa høflig at «han spiser alt». Dette beroliget og gledet meg, fordi han også sa at han liker poteter, særlig potetmos. Her var jeg nær ved å felle en tåre av rørelse, fordi å skrelle poteter hadde vært min yndlingsbeskjeftigelse fra jeg var 7, særlig slike poteter som i Norge, allerede klargjort, rene fra supermarkedet! På en-to-tre!

Jeg kom 15. desember, like før jul, når innkjøpet av matvarer går for fullt. Vi dro med hele familien til supermarkedet, og jentene la straks i vognen det de spiser, og Ivan alt det øvrige, inkludert mat til katten og hunden. Og meg sto det bare igjen å se på de norske prisene. Selvfølgelig kunne jeg også djervt kaste et produkt jeg likte i vognen, men jeg kjente en viss forvirring: vognen er stappfull av produkter, det synes ikke å være noe å legge til, kanskje en pakke kaffe…

Når vi kom hjem, var oppgaven å «stappe» alt dette ikke inn i et tomt kjøleskap. Senere begynte jeg å skjønne, kjøleskapet fylles stadig på, men rengjøres sjelden, og det var øyeblikk da jentene overhodet glemte å lukke døren, fordi de måtte plassere, rette et produkt som falt ut, men så langt kunne ikke tenåringsjentene tenke. Greit, jeg skal ikke dvele ved slike bagateller. Jeg hadde da et håp om at jeg skulle klare å venne denne familien til vanlig hjemmelaget mat. Fortsettelse følger….