Jeg har lagt merke til at november er en hard måned. Og hvor optimistisk stemningen enn er, er det av og til vanskelig. Nå mørke, nå regn. En innarbeidet vane med alltid å gjøre noe gir ingen ro. Så en dyster novembermorgen begynner jeg med en kopp kaffe og lesing på norsk av en nesten lokal avis. Det finnes en slik by Arendal, 30 km fra huset mitt. Byen er tettbefolket, de har sin egen kommune, sykehus og så videre. Og hver morgen får vi avisen som heter Agderposten, som utgis i denne byen. Jeg leser og prøver å forstå. Det er vanskelig for meg å skjønne norsk, men jeg prøver — jeg utvikler meg. Og så sitter jeg under inntrykket av det jeg har lest. Sannsynligvis kan jeg «imponere» og opprøre dere som leser også.
På titelsiden av avisen for 27. november står det følgende: å arbeide som lærer i skolen blir stadig vanskeligere: elevene dytter lærerne, slåss og klør. Nasjonale undersøkelser viser at 35 % av lærerne har opplevd vold, særlig tungt er det for lærere i barneskolen. Kort sagt har norske barn full handlefrihet. Når jeg bor her, undrer jeg meg ikke. «Pepperkaker til barna, ris til lærerne!»
Og i dag så jeg norske nyheter på TV…. et reportasje fra et fengsel i Oslo. Der spytter de innsatte fengselsbetjentene i ansiktet. Så har de allerede funnet opp en spesiell beskyttelsesmaske mot spytt, og én fengselsbetjent har allerede prøvd den på seg, men sa at man kan være i masken ikke mer enn to timer. Slik beskyttelse har de funnet på. For lærere burde man vel også finne opp noe beskyttende. Jeg fortsetter i morgen…