Den nåværende situasjonen i Norge — at lokalbefolkningen kaster seg over toalettpapir som om det var det viktigste næringsmiddelet i Det norske kongeriket — har fått meg til å tenke på min fjerne fortid.
Ja, tenk: det viser seg at jeg hadde en «vanskelig barndom», og mine ømme steder fikk kjenne «bitterheten» av sovjetiske aviser! Ja! Hver sovjetisk familie abonnerte på avisen Pravda. Det ble «anbefalt» å tegne årsabonnement rett på arbeidsplasser og institusjoner. Det fantes spesielle «medlemmer» av partiet og fagforeningene som tok seg av abonnementene på stedet.
Og selv om noen ville abonnere, for eksempel, på et motemagasin (å, så vanskelig det var!), måtte man «på kjøpet» ta Pravda, pluss Komsomolskaja Pravda, pluss avisen Trud. Til slutt gikk motemagasinet til den lokale ledelsen, og de mest fremsynte damene på bedriften fikk det allunionske tidsskriftet Rabotnitsa.
Som nysgjerrig tenåring likte jeg å lese det praktiske kvinnebladet. Særlig spaltene «Nyttige råd» og «Strikking». Jeg tror at det å lese disse rådene og bruke dem i praksis påvirket min senere «husholdnings»-utvikling, og også overlevelsen i de postsovjetiske årene. Og jeg kunne aldri ha forestilt meg at noe slikt skulle skje her, i Norge — en slags feber… om papir, eller om pasta.
Til slutt ordnet forsyningene seg; det var bare i hodene at Karantenen slo seg ned.
Jeg har for vane å se norske nyheter sammen med den norske mannen min over en kopp kvelds-te. Og i dag viste de en minister som hadde fått «korona», har positiv test, og gir intervju, synes jeg, via Skype, hjemmefra. Han ser strålende ut, ingen tegn til sykdom i ansiktet.
Jeg sa straks min mening til mannen. Han lo og var enig — ja, «han kunne i det minste nyst eller hostet én gang». Men hvis jeg ikke hadde sagt hva jeg mente, ville den episoden ha gått upåaktet hen. M-ja… nordmenn er ikke vant til å kritisere eller å være «mistenksomme», å anta, resonnere, «tro–ikke tro»….
Så. Jeg avslutter skrivingen nå, fordi det allerede er sent. Jeg lover «høytidelig» å skrive videre, men ikke i dag.