Det finnes dager da man husker tydelig de vanskelige øyeblikkene i sitt eget liv og i livet til dem man er glad i. 31. mars ville min bestefar Sergej Sergejevitsj Dorofejev hatt bursdag — 119 år. Jeg har allerede skrevet mine barndoms- og ungdomsminner om ham.
Det er nettopp i dag, som man sier «på dagens tema», at jeg husket hvilken sykdom som plaget ham hele livet. Sykdommen het emfysem i lungene. Han røkte hele livet og drakk. I sovjettiden var det sjelden at noen ikke «drakk». Historien min nå handler ikke om det… men om hosten som kom hos ham før krigen i 1941.
Mamma husker at han hostet mye; det plaget ham; jeg tror det ikke fantes noen behandling. Han var alltid opptatt med fysisk arbeid og, takket være den fysiske formen, kom han levende tilbake fra krigen. Så, om hosten hans. Ved krigen, i fire år…. hostet han ikke én eneste gang!!! Paradoks?! Ja. Han kom tilbake fra fronten og begynte å hoste igjen helt til han døde, 78 år gammel.
Det finnes også slike medisinske fakta fra krigen: folk fikk ikke lungebetennelse. Det fikk jeg vite av en lege-foreleser som underviste ved Kiev institutt for kultur. (I sovjettiden måtte alle humanistiske høyskoler ha en avdeling for medisin og militær opplæring, og vi studenter ble undervist i medisin i to og et halvt år! De utstedte diplomer som «sivilforsvarssykepleier» og satte alle i militærregisteret ved sesjonskontoret. Og vi var vernepliktige inntil vi fikk barn.)
Enda ett faktum fra militærlivet — pedikulose. Nå vet vi at det er et virus, eller på godt norsk — lus. Under krigen hadde alle lus, men… med bestefars ord husker jeg at uansett hvor tung situasjonen var ved fronten, sørget de for badstue og rent tøy til soldatene, mens tyskerne (etter hans ord) ble «spist opp av lus!»
Og det siste jeg vil skrive om de tunge krigsdagene menneskeheten levde gjennom. Ganske nylig, i en dokumentarfilm som den norske mannen min så, og som jeg på et tidspunkt også «koblet meg på» for å se, ble jeg sjokkert over de avslørte faktaene. Det viser seg at før et viktig slag fikk tyske soldater narkotika, som hemmelige tyske laboratorier produserte på den tiden. Og de sovjetiske gikk i kamp «For Stalin, for fedrelandet», «halve Europa, krypende på magen, marsjerte de….»