«Det lovede venter man tre år på.» Slik var de signert, fotografiene som ble sendt fra min ungdom. Nesten et halvt århundre har gått siden den gang…. Jeg ventet ikke, ventet ikke… Og så, som snø. Jeg husker meg selv godt — at jeg ikke likte å bli fotografert, men slik ble det… Jeg tør å skrive om opphavsmannen. Han fortjener det!
Vovka hadde flaks! Rett etter skolen kom han inn på filmoperatørlinjen ved Kiev teaterinstitutt oppkalt etter Karpenko-Karyj. I sovjettiden var det veldig kult. Kveldsstudent, den yngste på kullet. Og spesialiseringen «filmoperatør» var også nettopp åpnet, takket være én mann som tok opp det kullet. Studentene kalte ham «pappa». Etternavnet hans var Smorodin. Jeg tror han hjalp mange fram i verden.
Når vi ser film, tenker vi jo ikke på hvordan den ble laget. Hva interesserer tilskueren? «Action» — handling! Selvsagt skuespillerne, regissørene. Og hvem «tok» det? Husker vi? Så en filmoperatør er en sliter i filmen. «Last, slæp, film!» Slik var det… Hvor mye veide et filmkamera den gang? Vel — hvem vet? Bare de vet det!
Og filmen begynte med fotografiet! Nå forstår man «hvilken stor forskjell» det er mellom bilder fra de årene og dagens. Fotoapparat, film, eksponeringsmåler, objektiv, fremkaller til filmen, fremkaller og fiksér til fotopapiret, et spesielt stativ til kopiering, og også en rød lampe. Alt måtte gjøres i fullstendig mørke. Jeg husker at man kunne skru på den røde lampen for å se hva som kom ut. Og så tørke bildene på klesklype, på snor, og ikke røre dem før de var helt tørre. Og så glasere, eller la bildet være matt, og se, og gråte, fordi resultatet kanskje slett ikke gledet.
Slik begynte kameraten min Vovka sin studenttid som filmoperatør. Han måtte fotografere mye, og alt som falt i øynene, og også gjøre semesteroppgaver. Og her kan jeg allerede skrive om min delaktighet i oppgavene hans. Begrepet «modell» fantes ikke i sovjettiden. Først nå kan jeg si at jeg var modell. Jeg var 15 år. Vi bodde den gang nær Kievo-Petsjerska Lavra. Og filmfakultetet lå på Lavras område. Jeg må merke at i den ateistiske tiden var Lavra bare et museum-reservat, og der, en gang på slutten av 60-tallet, ble filmfakultetet ved Kiev teaterinstitutt opprettet.
Jeg husker hvordan Vovka kom til oss og «ba om lov» av mamma for meg: «Slipp Ira, jeg skal ‘sy mat’’ henne!» (det vil si filme henne). Mamma mi spurte selvsagt strengt, liksom, er det for få skuespillerinner? Joda, det var for få! De kommende skuespillerinnene hadde mye å gjøre; de var virkelig opptatt. Og slik «ble jeg modell»! Mamma mi mistet selvsagt ikke årvåkenheten! Typen «når leverer du modellen tilbake?» Vovka måtte gjøre full rede og levere meg helskinnet, «i tide», til fjerde etasje uten heis. Jeg må merke at vi ikke hadde telefoner den gang…
