Et slikt skilt — en påminnelse — henger foran inngangen til dusjen i bassenget vi har reist til i fire år allerede. Men den samlede uavbrutte svømmeerfaringen min er allerede 13 år. Alle bevegelsene mine i forberedelsen til svømming er innøvd til automatikk. Og det var dit denne automatikken førte meg forrige søndag.
På søndager prøver mannen og jeg å komme til åpning, klokken 10. Da er det få folk; vi svømmer hver vår kvote: mannen svømmer halvannen kilometer, og jeg 800 meter bryst. Når jeg går inn i garderoben følger jeg reglene — tar av skoene, går til skapet, kler av meg pent til jeg er naken, for ikke å tiltrekke oppmerksomhet, for eksempel av en 6 år gammel gutt som mamma har tatt med inn i damegarderoben (selv om reglene forbyr det). Men slikt skjer, og ingen rører noen eller sier noe.
Og før jeg går i dusjen, slår jeg et håndkle om meg, og allerede i dusjen vasker jeg meg slik at alle vannlevende skal synes det er hyggelig at jeg er i bassenget. Jeg må si at dessverre er det ikke mange som følger reglene, og svært ofte går folk i dusjen i badedrakt. Vel, jeg vet ikke hvordan man kan vaske seg uten å ta av badedrakten… Tanken om den «gåtefulle norske naturen» kommer med en gang. Det som er, er, og det er ikke jeg som skal fortelle dem.
Og så, slått inn i håndkle, styrer jeg mot dusjen og ser en jente som liksom er «ansatt på vakt». Jeg tenker… sikkert satt de henne her, på grunn av epidemien, for å passe på at hygieneprocedyrene følges. Jeg nikker vennlig; hun stopper meg (på det tidspunktet merket jeg bare to jenter på omtrent 10 i dusjen) og begynner å forklare meg noe raskt på norsk. Jeg «fanger» et par kjente ord: dusj, badedrakt…
Jeg svarer imøtekommende på norsk: «ja, ja, dusje naken.» Og plutselig sier hun: «nei, ikke naken». Etter en pause sa jeg: «forstår ikke». Hun går straks over til engelsk og sier det samme på engelsk, og legger til en setning om menn i dusjen. Jeg formulerer raskt spørsmålet mitt på norsk: «Er dusjen felles i dag, med menn?» — «Nei, ikke felles,» svarer hun, «der borte, i hjørnet, reparerer en rørlegger dusjen! Og du må ta på badedrakt.»
Endelig så jeg rørleggeren, sittende på huk, «med ansiktet mot veggen». Jeg lo stille, fordi en gammel sovjetisk vits om Sophia Loren og en sovjetisk rørlegger dukket opp i hodet, men det var ingen å dele vitsen med. Jeg gikk tilbake til garderoben, tok på badedrakt, og da jeg gikk inn i dusjen, var verken rørleggeren eller jenta der. Jeg måtte ta av badedrakten igjen…
Og nå skal jeg prøve å sette den gamle vitsen på papir. Den verdensberømte skjønnheten Sophia Loren kom til Sovjetunionen. De plasserte henne i en luksuriøs hotellsuite; hun bestemte seg for å ta en dusj «etter veien» (slik sa man før: dere kommer fra veien, dere er trett). Og i dusjen var det trøbbel, avbrudd i vannet. Hun begynte å rope på hjelp, står der så vakker, naken under dusjen, og ikke noe vann.
En rørlegger kom; til Sophia — «null oppmerksomhet», han satte seg på huk og under vasken begynte han å gjøre jobben. Og Sophia står naken, snur den ene siden mot rørleggeren, så den andre…. Og rørleggeren, da han først hadde satt seg under vasken, snudde aldri hodet mot henne. Da holdt ikke Sophia ut og rørte stille ved rørleggerens skulder. Rørleggeren snudde seg, så, og sa irritert: «Hva, tåpe, har du aldri sett en rørlegger?!» M-ja. Rørleggere i sovjettiden var ikke særlig delikate, det er sant. Men det var heller ingen som var delikat med dem.