«…. OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL MER DETALJERT !» Jeg fører bloggen ved hjelp av den norske mannen min. Hvis det ikke var for hans ferdigheter og kunnskap om datamaskiner, ville jeg neppe ha giddet og skrevet mine «memoarer».
En gang spurte han hva jeg skriver om. Jeg ble til og med forvirret; det kan man ikke svare på med to ord med en gang. Jeg begynte å si at det er minner om fortiden, om foreldrene, om hjemlandet. «Og har du skrevet noe om familien vår?» — «Ja, men uten særlige detaljer, som man sier, jeg ‘bar ikke skittentøyet ut’.» Han ble til og med litt overrasket over at det ikke er noe skammelig i å skrive om felles opplevde øyeblikk i forholdet til døtrene hans.
Ja, nettopp med døtrene. Med mannen ble det fra starten et svært kameratslig forhold, og det fortsetter å være slik. Dagens anonyme innlegg i en FB-gruppe fikk meg til å skrive mer detaljert om det opplevde… En undertittel kom til og med til hodet: «MIN første FEMÅRSPLAN i Norge».
Jeg har allerede skrevet at det levende møtet fant sted i Kiev; jeg møtte Ivan på flyplassen Boryspil 3. november 2010. Før det snakket vi hver dag på Skype, fra 25. september. Han fortalte og skrev detaljert om familien sin, hvem foreldrene hans var (mamma er svenske, pappa er nordmann), to yngre brødre (begge gift med utlendinger), og at kona (også utlending) hadde forlatt ham med to døtre, som den gang var 13 og 15. Og han hadde allerede vært alene i 8 måneder, og kona hadde fløyet for å bo i Spania, og hun var «ikke alene» der.
Da tenkte jeg: så interessant, vi begge ble forlatt av de første ektefellene, vi har to barn hver (sønnene mine var allerede voksne og selvstendige da), og i de første ekteskapene var vi like mange år — 14. Ivan fløy inn i 4 dager; døtrene ble hjemme alene. Jeg tvilte selvsagt og var urolig over hvordan han kunne la huset, hunden, katten være uten tilsyn i hele fire dager. Jeg spurte ham, kanskje naboene kunne hjelpe? Og hvordan reagerte døtrene på hans midlertidige avreise? Han beroliget meg med at døtrene hadde sine interesser og ville greie seg helt fint alene og uten naboenes hjelp.
Aha. Så enkelt var det ikke! Så snart han var i Kiev, begynte den eldste datteren å ringe og sende SMS, spørre om alle slags småfeil: lyset gikk, hvor er sikringsskapet i huset, hva skal hunden fôres med, internettet strulet, og så videre. Ivan svarte rolig, uforstyrrelig både i telefonen og skrev detaljerte SMS om «hva, hvor, når».
De fire dagene våre sammen fløy fort. Novemberdagene ble svært varme og solrike, noe som hjalp lange spaserturer i byen, og også et kulturbesøk på opera- og ballettteateret. Vi tok felles bilder. For øvrig var felles bilder svært viktige for oss som bevis på det virkelige møtet, og ikke bare et virtuelt bekjentskap. På den tiden var det for meg, en ukrainsk borger, ikke særlig enkelt å fly til et fjernt land til en «mann kjent fra internett». Det trengtes bevismateriale, nemlig felles bilder, for å åpne turist-gjestevisum for 3 måneder ved den norske ambassaden i Kiev.
Da han kom til Norge, fylte Ivan straks ut en offisiell invitasjon, bekreftet av politiet, på et spesielt skjema, og sendte den med vanlig post. Hver dag fortsatte vi å snakke på Skype. Jeg synes det gikk et par uker i venting på posten, og invitasjonen kom ikke. Da laget Ivan en ny invitasjon og sendte den med ekspresspost med levering. Et døgn senere overleverte et bud den til meg, og, med alle papirene samlet, kom jeg til avtalt tid til ambassaden for å levere dokumentene.
Og ja visst! Gjennom glasset ble jeg spurt hva jeg skulle gjøre fra 15. desember, om vinteren, i Norge, og i hele tre måneder til?! Jeg svarte at jeg reiste på besøk til en venn som er alenefar, for å feire jul og nyttår i familien, og etter ferien gå på kurs i norsk. Jeg husker at visumet ble gitt raskt. Og 15. desember 2010 fløy jeg mot et nytt liv i det velstående landet Norge!