Del 5 «….OG FRA DETTE ØYEBLIKKET, VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT.» I dag er det 23. februar 2021. Nøyaktig 10 år siden jeg brakk armen! «Jubileum». På denne tiden er det vinterferie i Norge. De som har hytter i fjellet og i skogen, reiser med familiene for å gå på ski og drive idrett.
Jeg vender tilbake til minnene, til avreisen til Ivans døtre til Spania, og jeg skulle ennå til sykehuset for kontroll av gipsen, og Ivan hadde fått time til konsultasjon — hjelp fra psykolog som alenefar-verge. Først kjørte vi til psykologen. Jeg bestemte meg for å vente i den koselige foajéen mens Ivan fikk konsultasjon. Konsultasjonen trakk ut i hele halvannen time. Jeg var allerede helt «utmattet» av venting, og armen i gips gjorde også vondt, «verk». Endelig kom vi til sykehuset, og der la de på et lag til med sterk gips.
Nå forstår jeg at Ivan ville oppmuntre meg på en måte; han inviterte til et kjøpesenter, vi satt på kafé, drakk kaffe med kaker, og så spurte han om jeg ville kjøpe noen klær. Jeg vet ikke, dessverre eller heldigvis, jeg er ingen shoppeentusiast. Vel, siden han virkelig ville glede meg med noe nytt (det var ikke det første i turistperioden), gikk jeg med på å gå gjennom klesavdelingen og valgte en genser til meg.
Jeg skjuler det ikke: norske priser «stresset» meg sterkt i begynnelsen. Jeg gir et slikt eksempel: et månedskort på bussen, som jeg reiste med fra bygda til byen på språkkurs, kostet 800 kroner (80 euro), og pensjonen min i Ukraina var da 50 euro. (Jeg tillater meg nå å sammenligne det «usammenlignbare» 🤭) ….
Tiden går, og man forstår at i Norge er det bedre å forklare nordmenn mindre at i Ukraina gir de pensjon til kvinner ved 55, og menn ved 60 (slik var det for 10 år siden, nå har de hevet), og hvis du sier beløpet 50 euro, spør de høflig igjen: «er det — om dagen?» Og når det gjelder aldersgrensen, var nordmenn begeistret og klaget straks over at hos dem er det 67! Etter hvert skjønte jeg — det hyggeligste er å snakke om været, om naturen, om kjæledyr og om reiser.
En tid gikk jeg i kirkekor. Der samlet det seg norske pensjonister, alle lokale. Vi møttes en gang i uken kl. 19.30 på torsdager; mannen kjørte meg i bil (om kvelden kunne jeg ikke lenger komme meg til byen). I pausen drakk vi kaffe med bakst, og selvsagt viste nordmennene interesse for meg, siden jeg var et «fenomen» i deres selskap. Jeg måtte fortelle om meg, om familien og så videre, og en gang i mai, før Seiersdagen, begynte en svært gammel, dannet mann å minnes krigen 1941–1945.
Jeg husker ikke detaljene nå, men det ble slik at jeg stilte ham spørsmål om antallet falne sovjetiske. Han tenkte…. jeg spurte da: «i det minste et omtrentlig tall…» Han sa det. 100 tusen. Jeg rettet høflig: 20 millioner!!! (da gjaldt ennå den gamle statistikken) 20 millioner tilsvarer befolkningen i 4 Norge.