Del 6 «….OG FRA DETTE ØYEBLIKKET, VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT.» Tilbakekomst til Kiev. Etter turistperioden kom jeg hjem 3. mars 2011. Gipsen skulle av om tre uker. Beslutningen var allerede tatt at vi skulle gifte oss, og Ivan begynte straks å samle dokumenter for å åpne mitt 6-måneders forlovedevisum.
Til det forberedte han en liste over dokumenter. På den tiden måtte forloveden ha minst 240 tusen kroner i året i fast inntekt, ha tilstrekkelige kvadratmeter bolig til en kone, og ikke ha gjeld på boligen. Og sine dokumenter og utfylt skjema leverte han til UDI, betalte 3000 kroner for visumet, og sendte meg en offisiell invitasjon og et skjema, som jeg først 2. mai klarte å komme inn med på Norges ambassade i Kiev.
Da jeg leverte dokumentene på ambassaden, sa sekretæren: «dere må vente på at visumet åpnes fra UDI; fra oss avhenger ingenting lenger, og vi kjenner ikke ventetidene» (de la bare til at de kan behandle det lenge, opptil 11 måneder).
Omtrent en uke etter at jeg kom til Kiev, kom det et brev til meg fra det norske sykehuset om betaling for behandling på 2000 kroner (200 euro). Og jeg husket at Ivan hadde betalt alt på sykehuset. Jeg ringte, forteller opphisset. Han sier: «Alt er bra, ikke vær urolig, jeg har betalt alt, de sendte det bare til adressen din, dupliserte.» Jeg måtte kvikke meg mer, reise til Podol til forsikringsselskapet, der de utbetalte meg 2000 hryvnia. Hos forsikringen er det et slikt «interessant» system: jeg brakk armen kl. 12, og jeg ringte forsikringen kl. 19.30. Så svarte en høflig stemme at man må ringe om det som skjedde med en gang, så snart man har brukket. Rart — og hvis jeg hadde vært bevisstløs?
Tre uker senere gikk jeg til poliklinikken til kirurgen. Jeg satt ut køen, går inn: «goddag–goddag, jeg kom for å be om henvisning til røntgen!» Kirurgen (en onkel på samme alder som jeg) spør: «Og hva er dette for en kul gips du har? Og hvor la de den på?» Jeg tier, smiler høflig, innrømmer ikke at det er fra Norge, sier «jeg trenger å komme til røntgen». Og han: «Så først må gipsen av, og så røntgen, og jeg har ikke engang instrument.» Og jeg til ham: «Så kanskje du vil sende meg til rørleggeren?» — «Greit, vi går på behandlingsrommet!»
De begynte, han og sykepleieren, å ta den av — kutte med sløve saks, rive i armen. Og det gjorde vondt. Jeg sier: «Forsiktig!» Og han til meg: «I zvidky taka tenditna pryikhala?» (hvor kom en så øm fra?) Jeg gjentar «øm–snøhvit» 😻. De sendte meg til røntgen. Jeg bringer ham det våte bildet hengende på en pinne, han ser–sier: «Og hva gjorde de med armen din, tiahnuly (de trakk)?» Jeg svarer: ja, de trakk. «De trakk og trakk ikke nok, men du kommer til å leve.» Og høyre armen min henger som en pisk. Jeg spør «Og hva skal man nå gjøre med armen?» Han sier man må gå på fysio til behandlinger, du kommer deg fort. Slik gjorde jeg alt «doktoren foreskrev» 🧐. Jeg kom meg fort og fortsatte å svømme i bassenget. Det er min gamle hobby — svømming.
For øvrig, i turistperioden, før jeg brakk armen, reiste Ivan og jeg til byen for å svømme i bassenget. En gang ba den eldste datteren Ivan om at vi skulle reise et sted om kvelden, til omkring kl. 11, så vi ikke var i huset, fordi gjester skulle komme til henne. Ærlig talt hadde vi ingen steder å gjøre av oss, bare bassenget, men der var det åpent til kl. 20. Ivan foreslo også å sitte på restaurant. Åh. Vi kom ut av bassenget, vinter, snø til knærne, kjørte til sentrum, parkerte, gikk gjennom fonnene til sentrum. På restauranten — ingen, bare vi to. Vi spiser ikke om kvelden. Vi bestilte kaffe og dessert. Vi drev tiden til 22.30. Vi kom, og hjemme var det selskap; de skiltes ikke snart. Da tenkte jeg ennå ikke hvilket «moro» liv jeg skulle få i Norge! 🤗