Del 8 «…OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT». Vanligvis skriver jeg om kvelden. Først sitter–sitter–sitter jeg — stirrer i ett punkt. Minnene om min første femårsplan i Norge slipper meg ikke. Og hvordan legge fram mer korrekt hva som skjedde med meg i den perioden, er ingen enkel oppgave.
Der! Jeg husket! Hvem beroliget meg i tunge minutter når jeg mistet sinnsroen — det var hunden som het Sami. Saken er at jeg aldri hadde hatt hund, og her plutselig «alt på en gang» — mann, og hund, og katt, og døtre som er ikke-døtre.
Da jeg prøvde å uttrykke misnøye med oppførselen deres, forklarte Ivan meg svært taktfullt at jeg ikke er stemor for dem og at ingenting i handlingene deres skal bekymre meg, mens han er både far og verge, som bærer det fulle juridiske ansvaret. «Bra, selvsagt, at han er så ansvarlig,» tenkte jeg da. (Han er ansvarlig ennå; jeg er heldig.) Men han oppdro ikke døtrene sine, sa ikke noe til dem og gikk aldri inn på rommene deres. Og det burde han! Men soverommene deres er deres private territorium, «der menneskefot ikke har trådt». Og der var det heller ikke sted å trå! Fullstendig rot av ting, sengene ble aldri redet. De spiste og drakk også i sengene, og glemte å bære skitten oppvask fram til kjøkkenet. Vel, hvis gjester kom inn eller kjørte inn, kunne rester av pizza tørke et sted i et hjørne.
Men Ivan hadde en klar dagsrytme. Opp kl. 5, tur med hunden, dusj, lage frokost og obligatorisk lage smørbrød til døtrene til skolen — og selvsagt en sum penger for uken overførte han alltid til kortene deres.
Hvorfor nevnte jeg penger nå? Fordi døtrene ikke var sultne og kjøpte seg mat utenfor huset, og tok smørbrødene med tilbake og kastet dem, og siden vi sorterte søppel, fikk jeg hvert gang et sjokk av det kastede brødet. Jeg begynte å si at brød ikke kan kastes. De forsto meg ikke. Da begynte jeg å forklare Ivan hvorfor han hver morgen pakket smørbrød til dem for at de skulle kaste dem når de kom fra skolen. Det ville være mer logisk ganske enkelt ikke å gi dem mat; la dem kjøpe det de liker. Nei, han hørte meg ikke og fortsatte sta å pakke mat og frukt til dem. Da begynte jeg selv å plukke brød ut av søppelbøtta, samle det i en papirpose, og når vi gikk tur med hunden til sjøen, kastet jeg brødet til måkene. De er alltid sultne, takk. Greit. Ett problem løste jeg.
Nå skal jeg fortelle om hunden, som ble en venn for meg. En border collie, en rufsete svart-hvit skjønnhet; ingen vasket eller kammet ham; vi gikk tur med ham tre ganger om dagen, 7–8 kilometer. Jeg ser, pelsen på brystet er tovet, henger i floker. Jeg spør «hva skal vi gjøre med hunden, hvordan stelle ham, han må vel kjemmes?» Og Ivan sier: «han blir sint, han er ikke vant til børste, og jeg rører ham ikke.» Jeg gjettet selv at man kunne prøve å rive ut pels, og det likte han svært godt, og etter hvert fikk jeg ham i orden.
Og en gang leste jeg en svært nyttig artikkel om hvordan man oppdrar en hund. Det viktigste jeg tok med meg fra den artikkelen og brukte med hell i praksis, er at hunden uten innvending må lyde herren sin, og hunden skal ikke ha mye frihet; en hund kan ikke være for seg selv, som en katt; det må være kontroll over den.
Og det ble slik: vi gikk ut med ham, holdt ham i langt bånd; det var et tilfelle da de kom imot med en annen hund i bånd, og vår rykket så rasende mot den hunden at jeg fikk et sjokk. Ivan rakk selvsagt å holde ham, men jeg begynte å spørre hvorfor en så voldsom reaksjon. Han var da allerede 8, og kanskje han var så sint fordi han aldri hadde vært på parring, det vil si hunden hadde ikke hatt sex. Mannens svar var en åpenbaring for meg: «hvordan kan en hund ville noe den ikke kjenner.» Og hva er det å kjenne? — tenkte jeg, «hunden har jo instinkter!» Senere, når jeg måtte gå tur med ham, oppnådde jeg lydighet, gikk med ham i kort bånd; han forsto kommandoen «ved fot!» og, når jeg så naboer med hund, klemte jeg hunden min mellom beina og holdt ham til han roet seg. Å! Nå husket jeg, jeg tok litt godbit og ga ham når han var nervøs. Senere fikk jeg vite at denne rasen har svært høy intelligens, og hvis den ble brukt til sitt formål, nemlig å gjete og vokte sau, er den i det arbeidet en uvurderlig hjelper på en gård.