Del 9 «… OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT.» Så. Hunden fikk jeg orden på. Jeg måtte få orden på meg selv. Jeg kom jo i respektabel alder, med mine vaner. Første oppgave var å lære norsk.
Jeg opplevde ingen særlige vansker med studiene; hjemme fortsatte jeg å snakke engelsk, og en tid ble det slik at jeg behandlet norsk som et fag å studere, men ikke å praktisere. Jeg forklarer hvorfor jeg resonnerer slik. Jeg tror at på grunn av alderen min fikk jeg ikke plass til to fremmedspråk i hodet. Selvsagt er det en morsom tanke, når man er i utlandet og kjenner at engelsk blir «morsmål», mens norsk, som man skal bruke i norsk miljø, bare ikke «slår seg på».
Og i dag er det tvert imot vanskelig for meg å «slå på» engelsk. 😻 Og likevel finnes det en slik mening i hjemlandet at et fremmedspråk er lettere å lære når man kommer i miljøet.
Og hva betydde miljøet jeg kom i — skog, frisk luft, sjø, en fåmælt mann (vikinger er slik!) og norskkurs ved kommunen for utlendinger. Å! Og bussen. Til bussen har jeg bevart ømme følelser; jeg kalte den personlig transport. Svært komfortabel, alltid etter rutetabellen, men intervallene i ruten var lange.
Bare om morgenen, fra 6.30, 7.30, 8.00, 9.00, kunne man fra bygda vår Homborsund komme til nærmeste by Grimstad, der administrasjonen, biblioteket, legekontorene var (slik kalte jeg medisinske institusjoner i Norge, fordi det ikke fantes ett poliklinikkbygg). Og sykehuset lå og ligger i Arendal. Det er 30 km fra Grimstad.
For å komme til kursene gikk jeg på bussen kl. 7.30. Da fyltes bussen underveis med søvnige, ukjemmede, uforede skoleungdommer, joggesko eller tøfler på barbeint fot hele året, men med hodetelefoner, med sekker og med termoskopper i hendene. På bussen prøvde de å våkne, men de var tause. Slik var min dype nedsenking i det norske miljøet.