Dette bildet er tatt på et forstadshotell i Tyskland på stedet Süderühlen. Det var svært koselig der, og på vei tilbake fra Spania stoppet vi der også.
Godt nyttår! Det er jeg igjen, med tanker om i fjor sommer. Jeg skal ikke trettlese leserne med kunstnerisk beskrivelse av europeiske severdigheter. Saken er at jeg er hjemmesitter, ikke reisende og slett ikke turist. Men på turer er oppførselen min alltid — eksemplarisk. (slik de en gang vurderte oppførselen vår på sovjetisk skole) Jeg prøver ikke å uroe den norske mannen min når han sitter bak rattet og når han ikke sitter bak rattet heller.
Siden vi for første gang dro en så lang strekning i Teslaen, var hovedoppgaven vår ikke å gå glipp av de såkalte Supercharge-ladestasjonene, som nå er prikket over kartet i hele Vest-Europa. Og det er selvsagt bra. I praksis ble det slik: på veien måtte man se på dataskjermen hvor mange km «batteriet» viste, og fremfor alt ikke bomme på ladingen.
Hotell kunne vi ikke booke på forhånd. På ettermiddagen, mens vi sto på Supercharge, lette vi etter nærmeste overnatting. Ideelt overnatting er et veihotell, men midt på sommeren var alt opptatt. Vi måtte se på forstadshoteller.
Ja, og ennå. Turen vår var planlagt til Spania; det var en invitasjon fra broren til den norske mannen min. Broren har hatt hytte der i omkring 11 år, og invitasjonen fikk vi første gang og bestemte oss selvsagt for ikke å si nei.
Så, om Tyskland. Jeg forestilte meg at vi skulle kjøre gjennom Tyskland i kosmisk fantastisk fart i Tesla-svalen vår! …. Aha, Rødhette drømte (slik kaller jeg meg av og til i hemmelighet 😻). To dager kjørte vi gjennom Tyskland, og to dager foregikk det nesten på hele hovedveien reparasjons- og anleggsarbeid.
Én natt tilbrakte vi på et forstadshotell. Vi likte det. Gode forhold, jeg svømte meg mett i bassenget, utmerket service. Så stoppet vi i Baden-Baden. Slik ble det; jeg tenkte aldri at jeg skulle komme dit, til det berømte europeiske kurbadet. Vi bodde i sentrum på hotellet Radisson. Det jeg skjønte for meg, og nå innrømmer. Jeg kjenner psykologisk spenning av hotellkomfort. Og jo mer av den komforten og alle slags ekstra pynt, desto verre for meg. Jeg skjønte at hvis jeg dro dit på ferie, ville maksimalt én uke være nok.
Og dette er Baden-Baden.