Jeg gikk visstnok godt på skolen, men var likegyldig til geografi. Jeg husker at faget begynte i 4. klasse. Skrekk grep meg når jeg gikk fram til geografikartet — jeg fant ingenting der, total desorientering. Læreren sa: «Ta pekestokken og vis på kartet hvor Volga munner ut?» Følelsen min av et geografikart den gang: en haug svingete fargerike linjer, og blant de «trådene»-linjene skulle man finne Volga…. 🙀 Så, noe dro meg tilbake til barndommen. Dere skjønte at jeg ble ikke særlig sterk i geografi, og jeg fikk anledning til å vise min uvitenhet på turen.
Etter å ha tatt farvel med Baden-Baden og kjørt ut på motorveien, sa mannen i forbifarten: «nå, et par netter til i Frankrike og så kjører vi inn i Spania.» …. «Hva? Frankrike også!? Nei, så si! Han overrasket meg, han virkelig overrasket meg! Jeg hadde glemt Frankrike helt, at det grenser til Tyskland!» Jeg tenker for meg selv, så mange jenter og kvinner drømmer om å komme til Frankrike, ta bilde ved Eiffeltårnet eller stå ved siden av, og her kjører min snille vidunderlige mann Vanya meg til Frankrike, og jeg er nesten indignert og overrasket, veien er lang og ukjent. Nå vel, framover, til Frankrike!
Og da vi krysset grensen, utbrøt jeg plutselig (jeg ventet det ikke av meg selv): «O Frankrike! — Fantômas’ hjemland!» Så spurte jeg mannen om han kjente Fantômas — helten i filmen med samme navn, om han husket den fra barndommen. Det viser seg ja, han husker, og pappaen hans hadde en Citroën av samme modell som Fantômas.
Mens vi husket, slo fransk radio inn, og hvilken overraskelse da jeg hørte et intervju med skjønnheten Mylène Demongeot, som spilte blondinen, og uten å kunne fransk kjenner jeg at hun minnes alle som allerede er gått bort, som spilte i den filmen. Jeg prøver å fortelle mannen om et slikt merkelig sammentreff — jeg husket Fantômas og her er et intervju på radioen! Vanya har nordisk karakter, han viste ingen særlig følelse.
Greit, vi fortsetter, solen skinner sterkt, i det fjerne viste det seg blå fjell, jeg så skilt mot Grenoble. Jeg husket at i et visst år ble OL holdt i Grenoble. Mannen sa at første oppgave for oss var å komme fram og orientere oss om hvor vi skulle lade Teslaen. Som man sier, «GPS til hjelp!» Vi kjører. Og så «sier» GPS at det er på tide å svinge av hovedveien. Vi svingte til høyre på en pittoresk stille vei, til og med uten asfalt. Vi kjører med fjell på den ene siden, jorder på den andre, nesten ingen hus å se, vi kjører på grusvei, ladestasjon synes heller ikke. Vi kjører, vi tier. Allerede maisåkrer viste seg, ingen ladestasjon. Jeg kaster et øye på dataskjermen, og strekene på «batteriet» blir færre og færre, og da tenkte jeg «sikkert blir vi igjen å bo på disse jordene, vi skal sove i Teslaen» … og batteriet viser allerede 18 km, og mannen tier og «støvet virvler under hjulene» … m-ja. På norsk heter det «situasjon». Jeg var nervøs, selvsagt, men tidde.
Endelig kom det en avkjøring til motorveien, og dermed håp om å rekke fram til Supercharge. Nesten lykkelig slutt. Ja visst! Vi fant, kom, ladet. Under lading av bilen om dagen valgte vi hver gang hotell for natten på nettet. Selvsagt så vi på priser og beliggenhet, og også om det var basseng, for å svømme, nettopp svømme, «strekke» ryggraden etter lang sitting. Vi fant. Vi booker og betaler med en gang. Vi kjører…
