Et ikke dårlig sitat, man kan til og med si det inspirerer meg: «Forfattere skriver. Hvis du vil bli forfatter, skriv.» Regina Brett. Takk, Regina! Alt er enkelt, hvis man ikke kompliserer… men det går ikke alltid. Vi kjører til hotellet, GPS sier veien, vi hører, ser på skjermen og kjører. Utenfor er det 35 grader varme, og hos oss er det behagelig, man kan velge temperatur; vi kjører inn i en fransk forstad, villaer, sypresser.
GPS meddeler høytidelig at vi er framme «her er det dere bestilte!» Rundt oss eneboliger, fine hus, men de ligner ikke særlig på hotell. Vi sitter i bilen, tenker… Jeg sier til Vanya: «finnes det et annet sted å lete enn GPS? Eller er det på tide å lære fransk, for å spørre lokalbefolkningen? Og man må jo finne noen å spørre! Au, Frankrike! Folk, hvor er dere? Jeg synes det er på tide å gå ut av bilen og lete etter folk i de rikt beplantede villaene.» 😻
Plutselig ser jeg, i skyggen sitter et par i middelalderen og drikker kaffe. Jeg vinker vennlig, roper «Bonjour!» Jeg sier til Vanya: «Gjør deg klar til å vise hotelladressen på iPaden.» Snille franskmenn løper til hjelp. Mannen, tynn, mørk, prøver å huske engelsken de lærte ham på skolen. Vanya en slik «norsk kjempe» sammenlignet med ham, viser hotelladressen. Franskmannen: «Vi, Vi….» og så noen ord på engelsk. Jeg spør Vanya: «Forsto du?» (selvsagt ikke, men han innrømmer det ikke) men franskmannen skjønner at vi ikke skjønner hvordan vi skal kjøre, og viser med gest at han skal gå og vise veien, liksom, det er helt nær.
Nå vel, vi satt oss i bilen, Vanya kjører, franskmannen løper. Og da griper en følelse av skam meg, bryderi over en så absurd situasjon: et menneske løper i varmen, og vi har satt oss og kjører. En annen tanke fløy gjennom meg, som jeg sa høyt: «og hvor lenge har han tenkt å løpe slik?» Endelig stoppet franskmannen og viste med hånden en klar retning — sving inn på en svingete sti som går ned. Hotellet lå på et pittoresk sted; vi ville neppe ha funnet det selv! Takk, imøtekommende menneske!
Og litt om den franske frokosten. (se Del 3, der er det bilde 🤓) Når man bestiller rom på hotell, så frokost om morgenen også…. så det blir «all inclusive!» Slik gjør den norske mannen min. Og han gjør rett! Frokosten hans består alltid av proteiner, fett, karbohydrater. Proteiner — det er «bløtkokte» egg, norske oster, 82 % smør, karbohydrater — flere stykker brød (han er vant til å bake brød selv), honning, syltetøy, en halv liter te. Og slik spiser han for hele dagen og drikker allerede ingen kaffe og frukt og ikke engang vann i løpet av dagen, spiser, drikker eller ber om (ja, han ber aldri om noe som helst!) Ordspråket: «spis frokost selv, del middag med en venn, og kveldsmat…»? Vel, det er som hver vil…
På dette koselige franske hotellet skjedde en liten kuriositet. Vi kom tidlig om morgenen til frokost, fant bord og det man kunne ta selv på bordene, dekket vårt bord. Vanya spurte om han skulle ta et egg til meg (han vet at jeg er «ikke så veldig» på egg, men lang vei venter, derfor bør man spise et egg). På bildet ser dere alt pent og hygienisk pakket. Restauranpersonalet nesten usynlig (jeg sammenlignet med Tyskland, som vi nettopp hadde kjørt gjennom; der er alt presist: overflod av mat, omtänksomt personale i salen).
Mannen ser på de små syltetøysglassene, på størrelse med et fingerbøl, og sier «virker litt lite». Ja, to teskjeer får plass i ett pent lite glass 😂. Jeg sier, «gå og ta mer!» Jeg kjenner han nøler, det er ubehagelig for ham, så stor, å ta fra fellesbordet. «Nå, gå da, ta et stykke brød til!» foreslo jeg, og selv begynner jeg å slå egget. Godt at jeg ikke slo hardt; egget viste seg ikke kokt, men rått, og godt at det sto på stativ!
Jeg sitter ved bordet mitt og venter, kanskje noen av personalet dukker opp, for å forklare «situasjonen». Jeg drikker kaffe, tygger bakst, spiser yoghurt, ser én tynn fransk kvinne av personalet dukket opp i salen, allerede kretser hun ved meg, ser over, tørker bord. Jeg til henne på engelsk med spørsmål: «hva gjør man med egget, det er rått, jeg er redd det knuser, og hvorfor ble det rått?» Franskdamen smiler vennlig og sender meg… til eggkokemaskinen som står i hjørnet, bakerst i salen, liksom der trykker du på en knapp og egget kokes «i hvilken som helst form» 😳 «For seint,» tenkte jeg i spøk, «jeg har allerede spist, men mannen må jeg ikke glemme å advare.» Styrket av den franske frokosten drar vi igjen sørover i Frankrike; vi skal ennå holde ut én dag og sove én natt, så er vi i Spania.
