som onkelen med propellen ved navn Karlsson pleide å si. Da vi kjørte ut på et mer romslig sted i landsbyen, stoppet vi ved et gammelt forlatt toetasjes hus i skyggen. Vi bestemte oss for å gå ut av bilen, gå og lete etter denne villaen som Vanya hadde booket og betalt.
Vi går… Vanya skritter foran, jeg som Tsjeburasjka med en liten sekk slenger etter og begynner å bli hengende, fordi vi må gå litt oppover, en brennende vind blåser, ingenting å puste, vi har gått inn i den trange gaten igjen, jeg kjenner kreftene forlater meg, jeg roper til Vanya: «kanskje det er på tide å spørre folk hvor denne Villaen er?» Selv om jeg vet nøyaktig, Vanya kommer ikke til å spørre; jeg må «koble hjernen over på engelsk (i det minste!)», kanskje de forstår meg.
Plutselig ser jeg en mann triller en motorsykkel ut av skuret sitt, jeg roper til ham «vet han hvor villaen…?» (og jeg kjenner ikke navnet, jeg roper til Vanya: «Vanya se på navnet på villaen!») Det blir slik at jeg roper i ulike retninger, franskmannen med motorsykkelen «stivnet i koma»… Vanya leter etter villanavnet på iPaden. Så uttaler han navnet, franskmannen kom ut av koma, rister på hodet, angrer, men vet ikke.
Jeg føler meg, men dårlig. Jeg sier til Vanya at jeg ikke går lenger, jeg går tilbake til bilen, «og du slår på alle dine fancy dingser og fortsetter letingen etter ‘villaen med basseng’.» Og vi gikk hver vår vei. Jeg gikk tilbake til bilen, i ødemarken, og Ivan fortsatte. Jeg satt i bilen og gråt høyt! Tunge tanker krøp inn i hodet: «og hva om Vanya blir dårlig nå, og hva om han knekker et ben, hvordan skal jeg handle i en slik situasjon, jeg må sette meg bak rattet, samle meg, ikke miste fatningen!»
Tiden strekker seg, jeg sitter i bilen, tenker, jeg gråter ikke lenger, jeg husket at i termosen er det varmt vann og i reserve poser med grønn te og honning. Så man kan lage te og sitte på benken ved det forlatte huset, i skyggen. Slik gjorde jeg. Jeg brettet til og med et lite teppe på benken, skapte maksimum komfort for meg, og da Vanya kom tilbake satt jeg allerede «som en katt på den lille benken». Vanya brakte gledelig nytt: han hadde funnet både villaen og eieren av villaen, som snakker engelsk, og riktig innkjøring med bil, ikke helt fram til villaen, men det er parkering ved kirken, 200 meter fra villaen.
Eieren viste seg å være en svært imøtekommende eldre franskmann, som meddelte meg at villaen hans er populær, og til og med fra «selve Paris» er det nå kommet en familie på en uke, på ferie. Rommet vårt med fasiliteter viste seg å være i andre etasje, egen inngang, fra gaten måtte man gå opp gamle steintrapper. «Og bassenget?» — bassenget… også inngang fra gaten, man må gå opp gamle steintrapper. Med en gang spinner en gammel kort vits i hodet: «badstuen, over gaten — garderoben!» Og det finnes også et eget kjøkken ved siden av rommet vårt i en sommerutbygging.
På rommet er alt sørget for: aircondition, kapselkaffemaskin, vannkoker, te i poser, sukker. Dobbeltseng, rent sengetøy, strøket, stivelse, lukter parfyme…. 🤔 Ja! — tenker jeg, du, Ira, er i Frankrike! Og Frankrike er et land av dufter! Det er «parfyme er den andre huden», som deres Coco (Chanel) sa. Kanskje for franske kvinner (og ikke bare) er det «den andre huden», men ikke for meg, dessverre. Nei, jeg nyser ikke av dufter, jeg blir ganske enkelt ukomfortabel og vil bli kvitt dem så fort som mulig. Jeg tenker, greit, jeg overlever, bare én natt! Og ellers, kjære markise, alt er bra, alt er bra!»
Eieren la også til at i en radius på 1,5 km er det en restaurant, og også to kafeer. Men først av alt, for meg — et svøm i bassenget. Slik gjorde vi, vi svømte, lå litt i solen, og rakk å bli kjent med den gjestfrie vertinnen og leietakerne fra Paris — med den yngste gutten, 12 år, jeg svømte i bassenget og, da jeg fikk vite at han lærer engelsk på skolen, bestemte jeg meg for å øve ham og meg i enkle spørsmål på engelsk (jeg var engelsklærer). Etter det tredje spørsmålet skjønte jeg at det var bedre å slappe av og ikke anstrenge barnet; han stupte gladelig i bassenget og svømte til den eldre søsteren som nettopp var kommet, som han hadde ventet svært på.
Da vi hadde skiftet og samlet krefter, bestemte vi oss for å gå gjennom landsbyen, ta andre veier som eieren hadde vist oss og lete etter kafé eller restaurant. Vi fant en kafé raskt, men den var stengt. Jeg begynte å lese rutetabellen (på fransk). Det viste seg at vi kom tidlig, og klokken var allerede omkring 6 om kvelden. Plutselig kjørte en bil opp, en madame hoppet ut og kom mot oss. Jeg trodde at «nå åpner hun». Nei, hun forklarte at «pardon. Stengt for karantene».
Vi går videre, merker at landsbyen er sjarmerende, gammel, interessant å se til sidene, og her er en restaurant med veranda, flettet med vinranker. Vi går inn med munnbind. En kelner kom ut til oss: «non, non» (på fransk) vi serverer ikke, fordi det er tidlig, kom kl. 20, vi åpner. Greit, vi slengte videre, varmen gir seg ikke, tørt, støvete, eiendommer bak steinmurer. Og her er enda en kafé med koselig inngang til terrasse, man hører mas inne på kjøkkenet. En forretningsmessig bestemor-madame kommer ut og rekker oss straks et visittkort, liksom kom neste gang, og i dag har vi spesialservering.
Da tenkte jeg: «vi ville i det minste spise en skorpe brød, vi er ikke lokale…» Hva gjøre, hva gjøre… Jeg sier til Vanya at det er sjanse for å legge seg sultne i dag, men hvis han er enig, kan jeg lage te med honning til ham og til og med ta fram av mine forråd tørre kjeks og en liten smelteost. Vanya hadde ikke noe valg annet enn å godta å spise mitt beskjedne forråd. Jeg har satt inn et bilde fra verandaen vår, der vi samlet oss for å drikke te med smelteost. Bassenget viste seg så godt! Den blå døren øverst er inngangen til rommet vi leide.
