To måneder med uro. Del 1 De første dagene av krigen i Ukraina. Forvirring og uforståelse i sjelen. Ingenting å berolige meg med. Jeg leter etter en utvei, tenker hvordan evakuere mamma. Urovekkende meldinger, hvem har rett — hvem har skylda — hva gjøre — ukjent.
Og så viser de på Facebook en direktesending fra Moskva, et regjeringsmøte ledet av Valentina Matvijenko. De resonnerer og rapporterer om penger og ikke et ord om militære handlinger på Ukrainas territorium. Det var, synes jeg, 3. mars. Krigen i full gang, mennesker drepes, de bomber, og i Moskva resonnerer de hvordan budsjettet skal fordeles! Og de som hører på dette tøvet, kan skrive kommentarer underveis i møtet.
Nå, da bar det meg av sted… jeg skriver — hamrer i hver ledig linje: «Stans slakten i Ukraina! Stans monsteret deres! Stopp krigen! Stopp krigen! Nok møter! Mamma mi ble født i Moskva-området i tettstedet Bolsjevo, under Den store fedrelandskrigen, som tenåring, arbeidet hun døgnet rundt på postkontoret ved Jaroslavskij stasjon, deltok i forsvaret av Moskva, og forsvarte dere, ennå ufødte! Og nå er hun i Kiev, som dere bomber! Stans!»
Jeg ser på skjermen, kjenner en viss forvirring i møtet deres, men selvsagt fortsetter Matvijenko å lede arrangementet. Og jeg hamrer igjen: «nok møter! ‘Stans monsteret!’» Og her har Ivan allerede kommet fra jobben. Jeg er i hysterikk 😫, sier: «Jeg kjemper mot Moskva som jeg kan!» Han trakk på skuldrene og sier: «det endrer ingenting.» Senere fikk jeg vite, Valentina Matvijenko er ukrainsk, hun vokste opp i Tsjerkasy, i Ukraina. Og hvordan lever — sover hun der, når Hjemlandet hennes står i flammer, i ruin.
Jeg vet ikke hvis utsagn det er om politikk, som jeg ikke interesserte meg for, men kanskje det er riktig: «hvis du ikke interesserer deg for politikk, begynner politikken å interessere seg for deg» 🧐 Det er så lyst til å sende langt vekk den som sa det.
Etter omtrent 10 dager med krig skjønte jeg at jeg ikke har rett til å leve i konstant stress, i tårer og snott, og det er på tide å ta meg sammen, ta fatt på vanlige fredelige huslige gjøremål, og også meg selv, og det betyr: gå ut i frisk luft, puste dypere, komme inn i min vanlige rytme, bevare roen, ikke gå inn i noen samtaler og krangler med mennesker jeg kjenner i Ukraina. Jeg evner ikke å endre løpet av de tragiske handlingene; det gjenstår bare å vente og be for dem som er i nød.
Hver dag ringer jeg mamma; hun sier at alt er bra, hun vil ikke reise noe sted, en nabo kommer inn til henne, de ser TV sammen og drikker te. Søsteren min (bor i Danmark) fikk en plan for å evakuere mamma. En kjent ukrainsk kvinne driver med sendinger fra Danmark til Ukraina og på vei tilbake kan hun hente mamma og bringe henne til Danmark. Veien er lang. Ved grensen til Polen er det køer. Vi begynte å overtale mamma; hun sier at hun ikke tåler en lang reise…. Igjen tenker søsteren og jeg hva vi skal gjøre.
Endelig dukket det opp en utvei: fra Kiev begynte det å gå et direkte tog til den polske grensebyen Przemyśl! Takket være en nabo (han er 71) som kjøpte billett til mamma og satte henne på toget, lyktes det å få mamma til Danmark til søsteren.
En tid tenkte vi gjennom en plan, hvordan komme til den polske byen Przemyśl. Med egen transport, men ikke særlig egnet til lange avstander, bestemte vi oss for å reise sammen med søsteren fra Danmark med direkte buss, fra byen Aalborg 22 timer på veien, komme dit om kvelden, overnatte på hotell og kl. 5 om morgenen møte toget mamma kommer med. Alle tanker var bare én — å møte mamma, og hvordan vi skulle komme videre til Danmark planla vi ikke, vi bestemte oss for å handle etter situasjonen.
Med et minimum av ting, etter å ha møtt søsteren i Aalborg (før det kom jeg med ferge 3 timer 15 min og tog 1 time, og søsteren dro fra København og reiste 7 timer med tog). Vi møttes kl. 14, så gikk vi i Aalborg, drev tiden, og kl. 21 satt vi oss på bussen, reiste natten og hele dagen og først kl. 22 om kvelden var vi på stedet i byen Przemyśl. I stedet for de lovede 22 timene på veien, ble det 25 timer. Bussen stoppet bare i 2 minutter; vi rakk verken å kjøpe kaffe eller vann. Etter en slik vei skjønte vi at å reise tilbake slik med mamma ville være umulig.
