To måneder med uro. Del 3. Vi møtte mamma, og foran oss sto oppgaven å komme så fort som mulig til København, til søsterens leilighet. Først prøvde vi å ta rom på et ordentlig hotell, men der var alt opptatt, og på herberget kunne vi være til kl. 10 om morgenen. Søsteren bestemte seg for å se på en rasjonell rute. Naturligvis var det fly, men fra Kraków, sent om kvelden.
Så, vi ble på herberget til kl. 10, mamma sov litt, søsteren gikk og kjøpte søtsaker. Siden rommet var kjøpt for to personer, fikk vi ikke være tre (etter herbergereglene). Kl. 10 gikk vi ut med tingene i frisk luft og slo oss ned på en benk like ved, ved et bord, og begynte å spise polske kaker. 😻 Vokteren av herberget kom ut (tydeligvis plaget samvittigheten ham over at han hadde vært så streng med oss om morgenen, åpnet døren og sagt at tre personer var forbudt i rommet) og begynte å tilby oss å bruke vannkokeren på felleskjøkkenet og gratis kaffe. Vi takket, men bestemte oss for å bevege oss mot København, ta taxi, kjøre til stasjonen og sette oss på toget til Kraków. Og det er 4 timers reise.
Vi reiste komfortabelt, men vi hadde ennå en masse ledig tid til flyet til København. Etter rutetabellen skulle flyet ta av kl. 23. Nå, hva gjøre, hva gjøre? Det var ikke mye krefter til å gå mye; mamma og jeg satte oss i en støyende hall for passasjerer. Rundt oss hørte vi russisk–ukrainsk tale og den uavlatelige stemmen til en speaker med reklame. Støy, ståhei, forvirring. Kraków stasjon er forbundet med butikkrader. Først gikk søsteren for å finne ut hvor taxistanden er og hva det koster til flyplassen. Hun fant ikke standen. Så gikk jeg «å spasere», skjønte at jeg kunne gå meg vill, bestemte meg for å komme tilbake. Jeg hadde en følelse av at av alle i denne menneskestrømmen og støyen følte mamma vår seg best.
Vi bestemte oss for å lete etter taxi og kjøre til flyplassen, selv om det ennå var svært tidlig. Vi håpet det ville være mer behagelig å vente der. Og vi tok ikke feil. På flyplassen var det mye roligere, vi drakk kaffe med deilige kaker og følte oss mye triveligere. En melding kom på telefonen om at flyet var forsinket 1,5 time. Det ble slik at flyet først skulle kl. 12.30 om natten. Men innsjekkingen åpnet tidlig og vi befant oss i ventehallen. Vi bestemte oss for å sitte på kafé på myke stoler, drikke te, kaffe og vente på boarding.
Åh, hvor herdet av vansker mamma mi er! I en slik alder ventet hun helt rolig på boarding, klaget ikke én gang over at hun hadde det dårlig. Kl. 12 om natten kom en kelner og sa svært bønnfallende, høflig at han måtte stenge kaféen, og tilbød samtidig mer kaffe eller te. Vi måtte forlate den myke sofaen og gå til venteterminalen. Flyturen varte 1,5 time. Mamma sov. Vi vekket henne da vi landet, og hun utbrøt henrykt: hva? Er vi allerede framme? Så fort! Vi rakk ikke en gang å lette og allerede landet?
Men det gjensto ennå en marsj gjennom den øde flyplassen. Det syntes meg at vi gikk til utgangen lenger enn vi fløy. Vi hadde også dumt nok sjekket inn min lille koffert, vi måtte vente. Da vi kom ut, hadde det dannet seg kø ved taxistoppen. Men en oppmerksom dispatcher la merke til oss og sa: «nå kommer taxien deres.»
Da hun våknet om morgenen, begynte mamma å kreve frokost. Søsteren begynte straks å lage frokost til mamma, og mamma tok og sovnet! 🧐 og da hun våknet, begynte hun å spørre oss hvor hun var. Det er bra at hun kjente oss igjen. Fordømte krig! Tenkte vi noen gang at vi skulle frakte mamma i en så høy alder, frata henne den vanlige tilværelsen, selvstendigheten og uavhengigheten hun satte så høyt. Nå vender jeg tilbake til Norge i håp om at mamma vil venne seg til de nye forholdene og jeg igjen skal kunne se henne snart. Bare lev lenge, min kjære lille mamma!
