ELSKER DERE Å REISE? Del 1. Jeg — nei. Jeg er hjemmesitter og fjerne fjerner lokker meg ikke. Men det hender at jeg har en slik mulighet til «plutselig» å reise et sted. 🤔 Initiativet kommer ikke fra meg, selvsagt fra mannen; han foreslår et variant, jeg sier ja.

Og så, en gang så min datamaskin-mann (og han er visstnok «datamaskin»! Siden han i 40 år allerede «pløyer datavitenskapen programmering og arbeider, og arbeider, og mestrer alt nytt og nyeste på dette feltet) jeg tenker med stolthet om ham, at han er et datageni. Så da, geniet mitt, i januar 2022 så en reklame for «billige» billetter på et cruiseskip med det fristende navnet Wonders of the Sea, og spurte meg kort «Skal vi?» Jeg bestemte meg for ikke å tenke lenge og sa ja, og spurte meg selv «hvor gammel er jeg» og tenkte «hva er du, tåpe, Rødhette? å si nei til en slik mulighet» (vel, det hender med meg, jeg fører en «uformell» monolog med meg selv).

Og så 17. mai fløy vi til Roma. På den tiden var munnbindpåbudet i fly allerede opphevet, men jeg tok munnbind for sikkerhets skyld og det gjorde jeg rett i! Så snart vi byttet til Oslo–Roma-flyet til det skandinaviske selskapet SAS, «hostet og unnskyldte seg lett» stewardessen og foreslo at alle tok på munnbind, siden vi flyr til «Italia skremt av pandemien». (det legger jeg allerede til selv, siden vi var helt uvant med munnbind; i Norge merket jeg ingen særlig strenghet, men vi er jo allerede mennesker i ubøyelig alder, så vi fikk det fulle settet med vaksiner i tide)

Jeg, en frihetselskende hjemmesitter 😻, måtte kvele meg med det munnbindet i nesten 3 timers flytur. Vi lettet ved 12 grader lufttemperatur; da vi kom til Roma, kjente vi en varm mottakelse med 26 grader over null. Det er bra at de ikke visiterte oss og slapp oss raskt ut, og en taxi bestilt på forhånd kjørte oss til sentrum til et gammelt bygg der hotellet vårt lå.

Den gamle heisen på hotellet gledet meg. Jeg husket barndommen, hvordan jeg og en venninne kjørte i en slik heis i hennes nye hus, kalt blant folk «ministerboligen». Ivan «skjønte» ikke med en gang hvordan man bruker denne gamle innretningen av romersk sivilisasjon, men jeg, som kom til live, utbrøt: «Kom inn! Åh, jeg skal kjøre deg med vind i håret!» (jeg husker at man må gjøre alt selv — lukke jerndøren godt, til klikket, så tre dørene med glassvinduer ømt og tett, og så trykke på knappen til ønsket etasje, og ved utgang av heisen gjøre det samme «i omvendt rekkefølge» (bare uten å trykke noen knapper 😻) Og hvis man ikke gjør det, vil menneskene fra første etasje som trenger heisen, tenke dårlig om dere og muligens høyt.

Ja! Og ennå: i resepsjonen fikk vi en nøkkelknippe og på engelsk, men temperamentsfullt, forklart hvilken nøkkel som var til hva. Jeg anstrenger meg naturligvis ikke, jeg lager ganske enkelt et høflig ansikt, stoler helt på mannen (han kan engelsk!) 😻 etter at resepsjonisten tidde, spør jeg ømt på norsk: «Jeg håper du skjønte alt?» Vanya nikker, men jeg vet at Vanya trenger en dataskjerm, ikke en nøkkelknippe. Jeg forstår at én nøkkel var til hoveddøren i tilfelle vi kom sent, den andre til hotellrommet, men det var også en tredje 🤔 … Åh jeg vet ikke til hva! På to dagers opphold brukte vi bare nøkkelen til rommet.

Da jeg våknet tidlig om morgenen og åpnet vinduet, kjente jeg «den smertefullt kjente lukten» av søppelspann i den varme årstiden. En slik uforglemmelig lukt, den minnet meg om det fredelige livet i Kiev, i den varme årstiden. Jeg skjønte også at livet i byen er døgnet rundt, uten pause for søvn i de mørke timene, det vil si, solid italiensk våkenhet hos alle lag av samfunnet, bare vi — nordlige skandinaviske innbyggere er vant til å sove om natten, noe vi også gjorde.