ÅH! «Elsker dere å reise?» Del 3. Selv om det allerede i dag er 8. desember, og det snør, og det er kaldt og glatt, er det desto hyggeligere å ligge på sofaen, etter å ha spist (jeg vet, jeg vet at det ikke finnes et slikt ord 😻) hele to croissanter, og straks ha blitt munter 🤓, begynner jeg å skrive om den kjedelige ombordstigningen på cruiseskipet med det lovende navnet «WONDERS of the Seas». Jeg skriver i «smålige» og ubehagelige detaljer for meg.

Et positivt øyeblikk: en vidunderlig italiensk taxisjåfør i en super-duper BMW kjørte oss på en time til ombordstigningsstedet. Ved inngangen møtte de oss og fulgte oss til bagasjeinnlevering og tok raskt de små koffertene våre, utstedte boardingkort og viste retningen «hvor videre…» Men dette er ennå ikke skipet! Dette mottaksstedet for turister ligner en flyplass med kontrollpunkter og dokumentkontroll. 😳

Så, foran oss det første kontrollpunktet — Folk i munnbind. «Hello, hello, ta på munnbind!» Og munnbindene våre… ligger i koffertene (muligens lastes de allerede om bord 🙀). Hva gjøre? Ivan løp tilbake til stedet der de tok koffertene; jeg bestemte meg for å rappe etter ham også (allerede lå alle koffertene i en ikke liten haug, som de ikke slapp oss til, og vi måtte på omkring 30 meters avstand peke på kofferten vår. Min lille koffert er liten og gul, lettere å se, men jeg pakket på hotellet i bevisstløs tilstand og husket ikke hvor den pakken med engangsmunnbind lå. Og Ivan kan slett ikke huske slike småting, fordi det såkalte «munnbindpåbudet» i Norge «gikk oss forbi», fordi mennesketrengsel praktisk talt ikke finnes her og vi tok på munnbind bare til vaksiner. Og vaksinene tok vi alle 3 og etter skjema!

Vi gikk til de ansatte, viser dem lappene med koffertnumrene, og de prøver temperamentsfullt på italiensk å finne koffertene våre. Jeg ser, de triller en stor koffert, men ikke vår. Jeg skjønner at mannen ikke reagerer, og jeg er selvsagt mer årvåken, jeg sier: «det er ikke vår koffert.» Ved andre forsøk i koffert-haugen trillet italienerne ut koffertene våre. Fra det øyeblikket var vi «frelst og beskyttet av engangsmunnbind». Jeg minner leserne om at dette skjedde i slutten av mai 2022, da det i verden var erklært «slutt» på karantene-galskapen. Men «et munnbind er ikke alltid dårlig», tenkte jeg, og skjulte mitt «sure ansikt». Nå vel, vi går igjen til kontrollpunktet.

Her skjer et lite forhør — en dialog på engelsk som sender oss videre til neste punkt for betalt ekspress covid-test. Underveis knurrer jeg gjennom munnbindet til mannen: «vi har jo 3 vaksiner! Du var sikker og forsikret meg om at vi skulle ha ‘grønn gate’ overalt i alle land og kontinenter og hva får jeg nå?…..» (videre bar det meg av sted med uoversettelige ord 😂). Og igjen kontrollpunkt. De foreslår å ta denne testen «fra nesen». Vi tok den. Vi venter — resultat om 20 minutter. Mannen prøver å sette opp internett på telefonen. På en måte går alt sakte… Vi venter. Jeg ser på tavlen med resultater. Endelig! Vi er negative! Det gjenstår bare å registrere og vise vaksinene.

Og internettet «drar ikke», og vaksinepassene våre ligger der, på nettet, på personlige sider! Da husket jeg det gamle ordtaket: «Uten papir er du en bille, og med papir — et menneske!» Nå vel, jeg prøver å holde ut, ikke gråte, ikke bli sint, ikke være indignert. Den ansatte jenta venter også tålmodig til vi kan åpne sidene våre med vaksiner. Hun trenger nøyaktige datoer for vaksinene våre. Vi venter. Jeg ser meg rundt, ser på folk, de registrerer seg også: noen ved registreringsskranken, noen ganske enkelt ved de ansatte, som vi. Vel, mannen min har nordisk karakter, han er helt rolig (mitt datageni), og om meg har jeg ingenting igjen å skrive. Jeg står ganske enkelt i munnbind, «et hengende esel I-or». Nå, endelig, etter 40 minutter åpnet vaksinene våre seg! Jenta noterer datoene og gikk til registreringsskranken for å kopiere på papir. Alt gikk! På rulletrappen gikk vi opp på skipet! Passasjerene fikk lov til å ta av munnbind, men alle de ansatte på skipet var i munnbind.