«Elsker dere å reise?» Del 4 — den avsluttende og gledelige! Selvsagt gledelig for meg; jeg streber alltid, svært, svært etter å komme så fort som mulig til mitt faste oppholdssted, dvs. hjem, hjem til «lille hiet», til sengen min, til «fillene» mine. Likevel er jeg en innbitt hjemmesitter, og det er bra at den norske mannen min ikke vet det (eller kanskje han vet? 🧐).
I dag er det allerede 19. januar 2023. Jeg har nettopp spist en mandarin som jeg hengte for to dager siden på treet. Treet vårt er et vanlig kunstig fra IKEA. Men siden det i januar var regn og grått, bestemte jeg meg for ikke å ta det ned og hver mørke morgen å slå på lyslenken på det og fortsette å glede meg selv.
«Jeg vender tilbake til skipet med det vakre navnet Wonders of the seas.» Det er mange etasjer: 18 🤣. Jeg merket ikke med en gang at 13. etasje ikke var merket i heisen. Det sa mannen min senere. Det ble slik at vi brukte berørings-«knappene» og av og til merket jeg ikke etasjene. Nå kan jeg ikke huske i hvilken etasje hotellrommet vårt lå, og jeg kan ikke kalle det kahytt, fordi det enorme lukkede skiprommet så ut som en by i miniatyr.
Vi — det vil si 7500 ferierende innbyggere — rommet der, betjent av 2300 dressert personale. Heisene gjorde selvsagt med en gang et uutslettelig inntrykk på meg. Gjennomsiktige heiser — du ser alle og alle ser deg. Du føler deg som en reisende frosk. 😄
Mat: «all inclusive!» unntatt alkohol. Alkohol for egen regning og … det skjønner man. Meny for enhver smak. De første to dagene gikk vi på restaurant for å spise. De «festet» et bord til oss og hele to servitører! Én oppga navnet sitt og hjemlandet sitt — Honduras. I hodet mitt dukket med en gang opp en gammel vits fra fjerne sovjettider om hendelsene i Honduras. Den vitsen lød omtrent slik: to jøder møtes og den ene sier til den andre: «hør, i det siste har Honduras plaget meg sånn!», og den andre jøden svarer: «så ikke klø det da!»
Etter to dager følte jeg meg utmattet av slik oppmerksomhet fra personalet og bestemte meg for å lete etter et annet spisested; heldigvis var det mer enn nok av dem om bord. Etter å ha observert «innbyggerne» i vår lille by, skjønte jeg at mange hadde «Næring» slått på døgnet rundt; det gjensto bare å finne ut hvor dette døgnet-rundt-stedet virket. Non-stop-buffeten lå i femte etasje. I buffeten var det samme settet av varer — smørbrød, éclairs (små slike, men spis så mye du vil), kaffe, juice, drikkevann som du heller selv «fra kranen».
Jeg innrømmer at jeg kjenner ensomhet i vanen min — jeg kan spise ofte og litt om gangen; mannen min spiser bare to ganger om dagen: om morgenen — frokost, og lunsj klokken tre om ettermiddagen. Denne vanen hans — å spise et solid måltid om dagen — har mer enn én gang sviktet ham på turer rundt i Vest-Europa. Restauranter åpner sent, fra klokken 18, og bare om kvelden lager de en fullverdig middag. Det blir slik at han går–kjører hele dagen sulten, men merkelig nok med et vennlig ansikt. I hele vårt felles liv har han aldri én gang innrømmet at han er sulten. For et unikt menneske ved siden av meg.
Så, jeg vender tilbake fra tankene til cruise-virkeligheten. Vi fant visstnok stedet der det ivrige flertallet spiste — «folk av ulike folk». Der var det svært mettende og interessant! Man kunne velge plass ved vinduet, spise alt man ville og se ut i det fjerne og på bølgene nede, siden denne spisesalen lå hele veien oppe i 10. etasje!
Åh, og hvorfor skriver jeg om mat og mat hele tiden? Som den soldaten «nærmere kjøkkenet — lenger fra sjefene!» For i cruisen vår var det jo reise gjennom land og byer på bare 6 døgn! «et liv som ligner en drøm» når du hver morgen våkner i en annen by! Ha-ha! Du legger deg i én by, og våkner i en annen og muligens i et annet land! En fantastisk virkelighet som jeg aldri drømte om, aldri gjettet, aldri tenkte.
Nå vel, det er på tide å kunngjøre ruten vår: start i Roma, Napoli, Palma de Mallorca, Marseille, Barcelona, La Spezia, og slutten av ruten — Roma.