Ja visst! «LEV MER UNDERLIG — BLI BERØMT FORTERE»
Så dere intervjuet på YouTube med den spennende tittelen «til Norge som 58» av den ukrainske bloggeren Viktoria (blognavnet er «Livet med pepper»)? Nå kan dere lese det jeg lot være usagt. Intervjuet varte mer enn en time, og i kladdversjonen var det 3,5 timer. Ja! Det ble optimistisk–inspirerende. Selvsagt er det ikke dårlig!
Og oppgaven var å støtte kvinner som er over 50, som nå er i en vanskelig livssituasjon, som allerede har glemt og gitt opp sitt personlige liv. For første gang i livet lærte jeg så mye om meg selv i kommentarene som ble lagt igjen. Jeg takker for hver kommentar! Jeg følte meg berømt…
Egoisme, pragmatisme, «og ikke et ord om barna.» «og mamma?» «og hun lever på mannens regning!?» «og ikke et ord om det første ekteskapet!» ……
Så da, vet dere hemmeligheten bak vår familielykke? Vi forteller aldri og husker aldri livet vårt med de tidligere! Skjebnene våre ligner. Vi var like mange år — 14 år — i første ekteskap. Mannen forlot meg i 1989, da sønnene var 6 og 9 år.
Og husker noen av dere som leser hva som skjedde i landet i 1989? Hva kaltes det der? «Perestrojka, akselerasjon»? Og hva var det i det hele tatt da? Jeg husket kollegaen min. Hun reiste til Kiev for å jobbe på biblioteket, og bodde i en landsby ved Vasylkiv. Hun hadde tre barn. Og jeg bodde i Kiev og hadde ingen anelse om hva landsbyliv var. Og jeg spør henne: «Åi Valja, dere har sikkert ku også?», og Valja svarer meg: «ta ni! Vi har bare barn!»
Og nå husket jeg Valja, da jeg ble alene og bare barna mine… Og så begynte de å kutte bibliotekene også — «ingen penger!» «ingen lønn» men byttehandel dukket opp! Akkurat det! Husker noen hva de utbetalte lønn med i landet? Nå vel? Fortsette eller la denne driten av minner ligge. Men jeg levde i alt dette… Da de begynte å kutte meg på biblioteket, sa sjefen, så forlegen: vel, Ira, du strikker jo! — «Og så?» vel… du overlever, siden du kan strikke… Ja! «snille mennesker var de, lydhøre» 😻 særlig sjefene 😻.
Greit, jeg lar 90-tallet ligge foreløpig. Jeg vender tilbake til den lyse siden av livet mitt — til «Fru Lykke». Da jeg flyttet inn i den norske bygda, var alt i huset så forsømt. Det var liksom mye gods, men lite nytte; med ting og husholdning gikk det greit, man kunne rydde gradvis, men med den yngste jenta var det en ulykke som Ivan tidde om da vi giftet oss.
Dere vet, tenåringer er ulike. Jenta hadde venner; hun kom sjelden hjem fra skolen i tide (og man kunne bare komme til bygda fra skolen med skolebussen, og siste buss fra byen var klokken 17.30). Så nesten hver kveld, og også i helgene, holdt vi oss bare opptatt med å kjøre med Ivan i bilen og hente henne fra ulike steder i fylket vårt innen en radius på 50 km. Regn, snø, hålke, svingete veier, storm, og vi — hopp i bilen rundt klokken 11 om kvelden og kjører for å hente henne, og hun sa ikke nøyaktig adresse, hun gikk ut til busstoppet.
Og Ivan visste ikke (eller ville kanskje ikke vite) hvem vennene hennes var og hva de drev med på fritiden. Jeg sa en gang til ham at man burde finne ut hvem vennene hennes er, hvem hun omgås, noe han svarte: her er det ikke vanlig å blande seg i barns privatliv, her jobber psykologer med barn. «nå vel,» tenkte jeg, «pust jevnt, lærer!» «her er ikke der!» 🙄
fortsettelse følger ….
P.S. Og de som er svært interesserte, ber jeg om å «spasere» gjennom bloggen min fra 2018.