«LEV MER UNDERLIG — BLI BERØMT FORTERE» del 2
«Tanten er ingen narr!»
Jaaa! Det lød sånn på vår måte, på sovjetvis, i en kommentar hos en av «niesen» mine ….
Så da, hvor tungt det enn var for meg med to tenåringer i huset deres, husket jeg alltid at jeg tross alt er «tante» fra Kiev og at de ikke kom til meg, men jeg til DEM, og med perspektiv! Tanten måtte bygge om seg.
Jeg var liksom til og med erfaren, hadde til og med pedagogisk ansiennitet, men da jeg flyttet inn, skjønte jeg at de neppe ville gå i kontakt med meg. De var «på sin egen bølge» og fortsatte å leve slik de hadde gjort før jeg dukket opp. Den eldste, Kristina, gikk allerede på gymnas, snakket ganske godt engelsk. Rommet hennes lå i første etasje med utgang til stuen.
Her må jeg gi en liten forklaring om det personlige rommet til hver som bor i huset. Hvert personlig rom i utlandet kalles offisielt vanligvis soverom. Soverom varmes som regel ikke. Og hvis det er svært kaldt, slår de på elektriske ovner. Men i stuen var det gulv med elektrisk varme, og det ble slik at når det var kaldt, slo jentene seg ned i stuen ved salongbordet, innpakket i tepper, etablert på hjørnesofaen, hver med sin datamaskin, og for at det ikke skulle bli kjedelig, slo de samtidig på fjernsynet.
Ofte kom venner, venninner, til den eldste, satt sent og ble over natten. På Kristinas rom lå det alltid en madrass på gulvet, og norsk ungdom er nøysom og, hvis det ikke var noe å komme hjem med, og helgedager lå foran, kunne de sove på madrassen også. Den yngstes rom og soverommet vårt lå i andre etasje. Der var det også et lite bad med varmt gulv. Andre etasje ble heller ikke varmet — bare hvis de slo på de elektriske ovnene.
Jeg går i detalj om bruken av elektriske apparater fordi elektrisitet i Norge inntil nylig var billig. Selvsagt finnes det i Norge i hus også ovnsoppvarming; de bruker ved. De sier at det lønner seg, men jeg vet ikke. Så da, disse bærbare elektriske ovnene prøvde ingen i husstanden å slå av når de gikk ut. Og i huset ble det ofte igjen katt og hund.
Og jeg, tanten fra Kiev, kom med fobiene mine (fryktene) om brann fra elektriske apparater som ikke var slått av. Huset var jo av tre, og ved siden av sto garasjen tett inntil, også av tre. Og fobien dukket opp hos meg allerede i 2006, da jeg bodde i Kiev. Naboen min, som bodde en etasje over, laget brann, etter den levde vi en uke uten strøm, redde for kortslutning i ledningene som gikk langs våte vegger etter slukking av brannen.
Jeg har allerede beskrevet hvor lett og raskt alle gikk ut av huset for å dra og handle i byen eller til venner. På én, to, tre — og alle sitter i bilen, unntatt meg. De inviterer meg selvsagt, men jeg husker!!! «når du går, sjekk de elektriske apparatene!» og som en geit løp jeg gjennom hele huset, slo av alt. Og fjernsynet sto alltid på; i begynnelsen var det, synes jeg, 200 programmer som de ikke så. Ivan så tradisjonelt om kvelden bare norske nyheter.
Dette beskriver jeg fra begynnelsen av ekteskapet mitt, 2011. Hvis de som leser ikke er for late til å «gå gjennom» bloggen min, og begynner å lese …. helst fra begynnelsen av skrivingen, i 2018, så får dere enda mer inntrykk av meg som «tanten som ikke er noen narr». 😉
Fortsettelse følger ….