Åh nei, unnskyld, tvert imot, Vanya tok meg med til Kanariøyene. Verken i drømmer eller i tanker hadde jeg noe slikt, å fly dit inn. 🙄 Ærlig talt, jeg er ikke turist, ikke reisende og ikke kosmonaut. Jeg innrømmer, jeg kjenner frykt og kjemper selv mot den og beroliger meg.
Men det er også positive øyeblikk i denne ukelange turen — det er følelsen av «privilegier» som jeg ikke hadde hatt før. Jeg ramser opp: første privilegium er forunderlig–beundringsverdig å falle fra vinter inn i sommer! Men å samle, hvilke ting man skal legge i kofferten — det er visstnok et nøtt! Ivan betalte bagasjen på forhånd og jeg måtte holde meg innen 20 kg.
Dere vet, skremt av munnbindene i Italia på cruiseskipet (jeg har allerede beskrevet den turen), tok jeg med meg engangsmunnbind, elastisk bind, aktivt kull, tabletter mot allergi, mot hodepine, tørkede granatepleskall (man kan trekke dem med kokende vann mot diaré), saks.
Så… 🧐 sko: jeg reiser i støvler, joggesko, små pumps, slipper og strikkede tøfler la jeg i kofferten. Å strikke tøfler til alle familiemedlemmer og ikke-familiemedlemmer — det er min faste, urokkelige hobby 😄 Og jeg tok ikke feil i å ta dem med. På sørligere strøk, innendørs, er gulvene lagt med kald flis uten varme. Det er svært uvant for meg. (I Norge er det nok tre, som de bruker i bygg. I den moderne leiligheten vår er gulvene av tre med elektrisk varme, som ikke slås av selv om sommeren. (I leiligheten er det ikke én eneste radiator.))
Andre privilegium er den behagelige leveringen av meg til den lokale flyplassen tidlig om morgenen i vår dyre og elskede Tesla-bil. Jeg hadde spurt Ivan på forhånd hvordan vi skulle komme oss til flyplassen, kanskje taxi? Men til min overraskelse viste prisen for en taxitur seg å være lik prisen for parkering av Teslaen i en uke på flyplassen! Jøss, se på den taxitjenesten i Norge. Så jeg hadde bekymret meg forgjeves for varmt tøy. I ventehallen trengte man ikke fryse.
Og endelig så jeg nordmenn og begynte forsiktig å se på dem, i hvilke klær de flyr sørover. Stort sett sporty, håndbagasje — sekker. Endelig ble ombordstigning kunngjort og alle gikk mot flyet til fots over flyplassen. Her kom det varme tøyet svært godt med. Vi hadde plasser i «halen» av flyet, men uten å tenke og uten å merke den åpne inngangen i halen, brukte vi trappen som sto foran på flyet. Og da jeg kom inn i flyet, skjønte jeg at vi hadde gjort en stor feil — man må gå gjennom hele flyet! Men vi var ikke alene i vår forvirring! En strøm av nordmenn som hadde kommet opp den andre, bakre, trappen, klemte seg gjennom til de fremre plassene sine! Unnskyldte og smilte til hverandre. Noen nordmenn hadde til og med barn med. 🙄
Til slutt satt alle, piloten kunngjorde flytiden — 5 timer. Her bestemte Vanya seg plutselig for å berolige meg i tilfelle nødssituasjon. Han husket en nylig hendelse i Japan, og hvordan på ett!!! minutt og 49 sekunder evakuerte de japanerne under brann i flyet allerede på flyplassen, noe jeg svarte: «vel, ja, det er jo japanere, de er små og disiplinerte! Og å dømme etter hvordan nordmennene forvirret gikk om bord (jeg rakk å se det irriterte ansiktet til stewardessen som presset seg mot halen), ville vi neppe komme ut på to minutter i en ekstrem situasjon.» Men saken er gjort — vi flyr!