Morgen, 20. mai 2025. Vi samlet oss, kjørte til den lokale flyplassen i byen Kristiansand, til morgenens lokale fly klokken 8.30. Flyturen til Oslo — 1 time. Jeg liker den lokale flyplassen vår. Rolig, uten mas, og på flyplassen kan man se bare et par fly.

Jeg ble overrasket over én flyplassansatt — en bestemor, år mot 80, hun kom bort til oss, spurte om det trengtes hjelp med innsjekking av bagasje gjennom automaten (vi sto på den tiden i kø). Og så raskt hjalp hun oss med å sjekke inn. Jeg ble selvsagt svært imponert av alderen hennes! Jeg tenker at jeg er den eneste slike «observante». Nå vel, slik i Norge bruker de ikke ordet «gammel». I stedet for gammel finnes ordet «aldersmessig».

Til Oslo fløy vi omtrent 50 minutter, normalt. Fra Oslo til New York 7,5 timer i økonomiklasse. Tungt. Engstelig. for meg. Jeg er ikke vant til fly. Selv om jeg er kaffeelsker, er kaffen i luften ikke smakfull, jeg drakk bare vann. Da de serverte mat, spiste jeg bare det varme, og salaten av salatblader bestemte jeg meg for ikke å spise og tilbød muffins til mannen. Man kunne ikke kjede seg i flyet, men se på skjermen. Følge flybanen og tiden; på skjermen lyste også høyde, temperatur utenfor og flyets plassering. Man kunne velge en film å se; alle fikk utdelt engangshodetelefoner. Siden vi fløy om dagen, ville jeg ikke sove.

Plassen min var ved vinduet, mannen satt i midten (med hans høyde og lange bein er det upraktisk å sitte i midten, men han er svært tålmodig og jevn, med ett ord Viking — nordisk karakter), og ved kanten satt en gammel, hilsende-smilende bestemor amerikaner. Hun fløy med bestefar-mannen sin; plassen hans var «over gangen», også ved kanten.

Jeg husker flyturene mine da jeg fløy alene selvstendig og det ble slik at ved siden av meg viste det seg mennesker som snakket med meg under flyturen og tiden fløy fortere og munterere. Nå er alt annerledes. Hver er for seg — de stikker nesen i skjermene og det er det. Ingen omgang — bare adskillelse. Flyturen til New York varte 7,5 timer. Selvsagt trettende. Etter lokal tid landet vi klokken 13.30.

Første inntrykk … hvordan si det mer anstendig — «bazar–stasjon» — lange køer til passkontroll og kvinner–trafikkdirigenter i svarte arbeidsdresser–kjeledresser, strenge. De sendte oss til et ledig vindu til kontroll; foran sto 3 mennesker, men av en eller annen grunn stengte de vinduet og politimannen gikk, muligens til lunsjpause; vi måtte vente, og denne dirigenten foreslo ikke at vi stilte oss ved et annet arbeidsvindu (muligens hadde de en instruks om hvordan fordele folk). Endelig kom en politimann; Ivan spurte om vi to kunne gå til vinduet. Ja, de tillot. Politimannen stilte Ivan spørsmål; jeg lot som at engelsk er «a little», han tok fingeravtrykk av meg og Ivan og slapp oss.

Ivan beroliget meg straks at neste gang, når vi flyr hit, vil de ikke lenger ta fingeravtrykk, vi er allerede i systemet deres. Til det spurte jeg: «skal du også i fremtiden fly hit?» — «Ja! Det hadde vært fint å fly til Los Angeles!» Men foreløpig holder vi kurs mot Las Vegas.

Vi kom til portene for lokale fly. Nå kan jeg ikke engang huske hvor mange timer vi satt og ventet (synes jeg 3 timer) på neste lokale fly til Las Vegas. Da jeg gikk inn i flyet, skjønte jeg at muligens var vi alene om å sjekke inn kofferten. Alle gikk inn med håndbagasje, som slett ikke lignet håndbagasje etter vår europeiske standard. Passasjerene hadde ikke-små vesker og kofferter. Passasjerer med europeisk utseende var få; hovedmassen var østlig og meksikansk og mørkhudede.

Jeg tok plass og mannen satte seg også over gangen ved kanten. Ved siden av meg ble to plasser ledige. Og over hodet mitt ble ledige hyller til vesker. En gutt med mamma og to kofferter kommer, stopper ved siden av meg og begynner å plassere koffertene sine på disse ledige hyllene og går videre til plassene sine. Så kommer en kinesisk familie med en jente på omtrent 5. Hver har vesker; kineserkvinnen står ved siden av meg i gangen og leter etter hvor hun skal stikke vesken. Jeg spør på engelsk: «er dette plassene deres ved siden av meg?» Hun nikket at bare én i midten. Jeg smiler til jenta, datteren hennes, og viser plassen ved siden av meg, for å sette henne. Å Gud! Barnet ble redd meg, begynte å gråte, skrike. Ved siden av står pappaen hennes med veske og også i gangen. Bak dem står en enorm mørkhudet også med veske og venter til denne familien har satt seg og frigjort gangen. Og familien er i stupor. Denne store mørkhudede mister tålmodigheten og begynner å stige over kineserne (og på en måte klarer han å ikke berøre dem). Til slutt avtaler de med en amerikansk kvinne og hun flytter til plassen ved siden av meg, og den kinesiske familien setter seg trygt.

Den amerikanske kvinnen spør om jeg snakker engelsk. Ja, sier jeg. Nå vel, da skal vi se sammen og hun nevner en eller annen amerikansk film–serie. Jeg sa nei, jeg ser ikke serier; hun satte seg ved vinduet og 4,5 timers flytur til Las Vegas satt hun og spiste — knaste chips, eller kanskje noe annet (jeg kjenner ikke disse moderne knase-tingene, jeg spiser ikke slikt, jeg sparer leveren min — lille lever). Stewardessen delte også ut noen meg ukjente «knase-ting» og alle passasjerene knaste, knaste i kor alle 4,5 timer.

Siden vi på kort tid skiftet 2 tidssoner, var jeg i en merkelig tilstand, som om jeg var i verdensrommet. Vi kom til Las Vegas klokken ett om natten. Vi begynte å gå ut av flyet og i gangen sto allerede en brigade kvinner-renholdere (alle med østlig utseende, muligens filippinske). De hadde etterlatt mye søppel, hvis de spiste av poser hele veien, og også flasker.

Vi gikk ut, begynte å lete etter «karusellen» med kofferten vår. Karusellnummeret var merket, men vi finner ikke karusellen med det nummeret. Vi får ikke koblet til internett (jeg vet ikke hvorfor). Musikk dundrer og overalt spilleautomater. Ja visst — Las Vegas! Så sa en ansatt som kom i veien for oss at vi måtte ned rulletrappen og kjøre Shuttlen (det er et tog som går dit og tilbake én stopp). Vi kjørte, fant «karusellen», som sto stille og uten kofferten vår. Ivan gikk for å finne ut, og jeg satte meg på en benk og begynte å se ikke bare på vår karusell, men på de nærliggende. Jeg ser, kofferten vår på en annen «karusell» alene alene snurrer; jeg løp bort, tok den av. Og jeg kan ikke sende Ivan en SMS fra den kule smarttelefonen min. Jeg satte meg igjen på benken allerede med kofferten, tenker jeg venter til han kommer tilbake. Han kom tilbake.

Videre måtte vi finne taxi og kjøre til det bestilte hotellet 5 km utenfor bygrensen (jeg er selv skyld, jeg ville ikke bestille i sentrum; sant, de siste tre dagene av oppholdet var bestilt i sentrum).