Vi kom ut av byen med taxi raskt, på omtrent 20 minutter. De kjørte oss helt til portene, som var stengt. De åpnet for oss automatisk, etter at vi sa at plassene var bestilt. Jenta i resepsjonen forklarte vennlig på hvilken side rom-leiligheten vår var, men fulgte oss ikke. Vi gikk ut i mørket, men fant det raskt. Like toetasjes bygg, i hvert bygg 4 leiligheter.
Forholdene er gode, kraftige klimaanlegg virker, på kjøkkenet alle nødvendige redskaper. Om morgenen våknet vi sultne; mannen har vanen å spise solid frokost — en normal vane; jeg …. jeg kan både drikke kaffe og spise en tørr kjeks, hvis det ikke er noe. Mannen slo på Google og begynte å lete etter nærmeste restaurant eller kafé med europeisk mat.
Jeg ramser opp hva som inngår i vårt begrep om europeisk mat: eggerøre med bacon, brød, smør, syltetøy, fast ost, en porsjon yoghurt, honning, svart te (han drikker ikke kaffe) og dette er maten hans til frokost. Ingenting særlig, synes det, men dette må skaffes et sted. Når vi reiser rundt i Vest-Europa, dekker de overalt på hotell frokost, men på dette amerikanske — nei.
Endelig fant mannen nærmeste spisested — en irsk bar 600 m fra stedet vårt. Vi gikk ut av huset klokken 8.30. Det stekte — 30 grader. Vi gikk gjennom den grønne sonen på stedet vårt og kom ut på en «naken», seksfelts vei, der det henger et fartsgrenseskilt på 90 miles/time. Vi må over til motsatt side, men fotgjengerovergangen med knapp ligger 100 m unna.
Jeg kan beskrive humøret mitt med noen anstendige ord — «jeg var klar til å legge meg og dø». Det var ingen krefter til å gå selv 100 m. Og plutselig ble trafikken på veien ikke intens. Det viser seg at lysene deres «på bestilling» er plassert med visse avstander og, når det der slås på grønt lys for fotgjengere, «saktner» trafikken på de øvrige strekningene av veien og man kan rolig krysse der man befinner seg i øyeblikket. Nå, gudskjelov! Vi krysset til den andre siden.
Og der er fortauet dårlig utstyrt — sand blandet med småstein. Jeg har joggesko på og jeg overvant denne hindringen; vi gikk 600 m, underveis var det plassert noen tekniske objekter. Den irske puben vår er ikke å se. Jeg sier til mannen: dette er hvis man flyr med helikopter, da 600 m, og siden vi går til fots, går utenom tekniske hindringer, la oss se på kartet i telefonen.»
Endelig kom vi fram — et grått betongbygg, noen vinduer er spikret med kryssfiner, på parkeringsplassen — én bil — en gammel pickup. Vi finner døren — inngangen, vi går inn: to gjester sitter — to gamle cowboyer i hatter, de røyker. Jeg sier stille til mannen «sikkert skal vi spise frokost ute, der så jeg bord stå …»
Vi går til disken; bak disken en hvit kvinne barwoman (en barmdame 😃). Ivan spør om de lager irsk frokost her. Svaret: «Yes.», og barmdamen spør: «And will your girlfriend also breakfast?» … Vanya, synes jeg, skjønte ikke helt hva girlfriend er, selv om han kan engelsk fullkomment 😃, og jeg sier så stille på norsk til ham «Van, Van, girlfriend — det er jeg, kona di.» Og til barmdamen nikket jeg «yes, yes, jeg også skal ha irsk frokost».
Og jeg bestemte meg for å lete etter et lite sted uten røykteppe. Og ja! Jeg fant det! Ved siden av var det en sal med klimaanlegg. Gjester — ingen, og til og med et ikke dårlig innredet rom med sofa. Og
