Innlegg

Min første arbeidsdag gikk tilfredsstillende. Fra 12.30 til 17. Siden barnet trengte frisk luft, gikk vi ut med ham på ski klokken 16, slepte oss til bakken. Jeg sto nederst og ga kommandoen «ned!» på russisk. På den tiden var det mange norske barn i bakken, og bakken var også norsk, ikke liten, bratt, derfor sto jeg nederst for å «fange» «mitt» barn. Etter flere av mine tradisjonelt russiske kommandoer «Kom igjen!», merket jeg plutselig at de norske barna sluttet å kjøre og stirret nysgjerrig på meg. ...

Norsk barneskole skiller seg svært fra den vi var vant til, da vi var i Sovjetunionen, og siden i SNG. Tradisjonene fra den sovjetiske skolen ble bevart lenge. Jeg skal ikke gå inn på detaljer nå, men jeg sier om meg selv at jeg ikke ville ha kunnet arbeide med norske barn. Forholdene på skolen er gode, ingen vold mot barnet — det er hovedregelen. Barneskolen ligger i en enetasjes bygning, atskilt fra ungdomsskolen. Hver klasse har sin egen inngang-utgang. En korridor-garderobe. Men det mangler skap, bare lange benker og kroker til ting. Ved inngangen er det stativer til sykler (mange kommer til skolen på sykkel), og i en liten korridor ved inngangen er det også plass til ski. Klesdrakten er fri og behagelig. Svært populære er vanntette og vindtette kjeledresser, ofte «loddet» fast til støvlene, og for å ta på en slik kjeledress selv må et seksårig barn legge seg på gulvet. I klassen er det 15 stykker, og en assistent hjelper læreren. ...

Guvernanter, privatundervisning, barnepass — ikke typiske fenomener for Norge. Men jeg fikk muligheten til å være guvernante for om lag 5 år siden. Jeg gikk den gang fortsatt på norskurs. Jeg reiste til byen med buss fra landsbyen min. En gang fortalte en medstudent meg at en russisk kvinne som jobber hele dagen i et firma, trengte en russisktalende guvernante til sin 6-årige gutt. Han går i første klasse, er født i Norge, snakker russisk, men hun er redd for at han kan glemme russisk, og for at det ikke skal skje trenger han en russisktalende guvernante. Jeg viste seg nettopp å være den som er «både skredder og slåttekar og spiller på pipe». ...

I denne delen åpner jeg en familiehemmelighet, som jeg tidde om hele sommeren. I dag har jeg på et vis en fest, og for mannen min Ivan er det definitivt fest. De ga ham førerkortet tilbake etter 4 måneders straff for fartsoverskridelse: han kjørte forbi i 60-sone, kjørte i 90 km og «rett» inn i en politipatrulje. De holdt nettopp razzia! Og i tillegg en bot på 1000 euro! Som man sier, «selv en gammel kone kan trå feil». Første gang i livet han led slik. ...

Likevel er det farlig å ta en lang pause i skrivingen av en blogg. Et slags vakuum i hjernen. Etter å ha vært i hjemlandet, skjønte jeg at jeg har to liv. I hjemlandet må man huske de mest elementære hverdagsøyeblikkene: igjen tilpasse seg gasskomfyr, til mangel på varmt vann, til «hjemlige» penger som katastrofalt taper verdi, til mennesker… Jeg bodde i sentrum av byen Kyiv. Døgnkontinuerlig støyende, støvete, varmt. Og klokken 6 om morgenen hører man i tillegg hvordan det første metrotoget kjører «under sengen min». Hva skal man si? — Sentraldistriktet i hovedstaden — Petsjersk! Jeg så en klar fordel fremfor andre bydeler: hver kveld presset en virtuos søppelbil seg gjennom biler parkert hulter til bulter og med en lett bevegelse av løfteanordningen kastet den raskt søppelet inn i kassen. Som man sier: «Arbeidet er redd mesteren!» Nok en gang vil man gjenta «virtuos søppelbil». Jeg beundrer arbeidet deres! Arbeidets poesi! Uten dem kommer vi ingen vei! ...

Fra 0,5 sek. til 3 sek. Det blir slik: vi kjører i 20 km/t. Vi har sett en katt som sitter midt i veien, og skjønner at den ikke har tenkt å løpe unna, men fortsetter å sitte på veien. Og du kjører i 20 km og på 1 sekund tar du beslutningen om å bremse. Så i det sekundet har du allerede kjørt 5,5 m og trykket på bremsen på tørr asfalt, «strukket» ytterligere 2 meter!! Det er alt. Stoppet. Katten lever og løp selvfølgelig unna i tide. ...

Jeg parafraserte ordtaket. Jeg vil kort og primitivt beskrive hvordan man første gang setter seg bak rattet. Hvis jeg nå skriver setningen «ikke vær nervøs!», vil det være nytteløst. «Vær nervøs!» Men… bare fram til det øyeblikket du setter deg i bilen! Kle deg behagelig, så klær og sko ikke hemmer deg. Prøv å tygge tyggegummi. Det beroliger. Husk hvor høyre hånd er og hvor venstre. Det er obligatorisk. Du kan merke dem med tusj i store bokstaver. ...

Jeg gikk ivrig i gang med å studere kjøreteori på norsk. Mange ganger kjøpte vi tester på datamaskinen. Jeg løser, løser… og resultatet er 50 % riktige svar. Hva skal man gjøre? Hva skal man gjøre? Jeg trekker det ut… tør ikke gå opp til eksamen. Og man kan ta den hvilken som helst dag. Man kommer, fotograferer seg selv i en kabin, betaler 600 kroner (60 euro) og går inn i et dataklasserom; de gir 1,5 time til 45 spørsmål. Av dem er det tillatt å gjøre 7 feil. ...

Den vidunderlige marsdagen kom da vi dro med buss for å kjøpe Tesla. En pent utseende jente-manager satte Ivan så raskt inn i saken! Jeg sto tålmodig ved siden av og prøvde også å fange i hvert fall noe. Alt virket svært innviklet og datastyrt. I det hele tatt: vi satte oss og kjørte. Akselerasjonen imponerte med en gang: svært rask, som i et fly når det letter fra bakken. Amerikansk format! Og jeg hadde valpeaktig begeistring! Men da vi kom hjem, møtte hunden vår oss, og jeg «nyktret» straks og sier: «Og hvor skal vi kjøre hunden da?» Vi tenkte og tenkte og besluttet å ikke selge Citroënen, men beholde den til meg og til den elskede hunden. ...

Jeg skjuler det ikke: på et visst tidspunkt forsvant lysten til å kjøre bil. Mot høsten begynner et problem med solen i Norge. Solen skinner lavt, og når man kjører, kan den plutselig dukke opp bak en klippe eller en sky og blende. Alt skjer i ett øyeblikk, uventet og svært ubehagelig. Nordmenn er vant til det. Men jeg, et inntrykkssensitivt menneske som legger merke til alt rundt, fikk naturligvis stress en dag. ...