Jeg fikk en bok i teorien om bilkjøring og to solide ordbøker, russ.–norsk og norsk–russ., i gave fra Ivan, åpnet boken, og hva så jeg der? Ikke et eneste kjent ord! Jeg hadde en følelse av at jeg så et helt annet språk. Det jeg lærer på kurset er «ett», og det som står i denne boken er noe helt annet. I det hele tatt, som de sier i Odessa, «to store forskjeller». ...
Jeg tenkte i dag hvordan man med to ord kan si om livet sitt «før det», det vil si før ankomsten til Norge, og allerede nå, når jeg bor her. Altså slik: «før det», det vil si i SNG — TUNGT! Og etter, det vil si i Norge — VANSKELIG! I forrige del skrev jeg litt om vanskene i hverdagen. Og i går spurte mannen min hva jeg skriver om nå. Og da skjønte jeg at like enkelt som jeg skrev på morsmålet, vil jeg ikke kunne fortelle ham det på norsk, fordi han kan «forstå meg feil». Vel, selvfølgelig gjenfortalte jeg skjematisk hva jeg skriver om, men jeg føler at jeg ikke har rett til å skrive om «alle skjelettene». Altså skal jeg skrive om meg selv. ...
En slik tittel dikterte hjernen min til meg sent på kvelden. Ja, det var vanskelig for meg… I 18 år, fra slutten av 1989, hadde jeg levd selvstendig, oppdratt to sønner og fostret dem opp, og hatt pedagogisk erfaring i mitt land, og da jeg kom hit, inn i en familie, syntes det meg (og slik var det) at jeg var blitt «satt utenfor». Ivan hadde tatt hele ansvaret på seg for den oppvoksende generasjonen og for meg, ankommet fra en annen verden, der jeg hadde vært oktoberbarn, og pioner, og komsomolmedlem (jeg ble tvunget til å tre inn i 10. klasse, ellers ville de ikke tatt meg inn på instituttet) og til og med rakk å bli pensjonist. Og her faller jeg plutselig under slikt mannlig, faderlig formynderskap. Ingenting å gjøre — bare gå i frisk luft med ham og hunden, kjøre bil, og etter mitt ønske lære norsk på kurs. ...
Endelig kom det skriftlig varsel om inngåelse av ekteskap i september. Jeg fortalte medstudentene på kurset om den forestående begivenheten, og de begynte om kapp å gi meg råd om hvordan jeg skulle «pyntes mer høytidelig». Og jeg tenkte på en måte slett ikke på det høytidelige utseendet mitt. Jeg var mer opptatt av hvordan Ivans døtre ville ta nyheten. En jente i gruppen spurte: «Og ringene? Har dere kjøpt ringer?» M-ja. Jeg husket straks en gammel sang med ordene «kjærlighet er en ring, og ringen har ingen begynnelse og ingen slutt….». I det hele tatt en god, optimistisk sang. Etter å ha hørt på rådene fra de «erfarne», sa jeg til Vanya at vi burde kjøpe ringer og gå til frisøren. Ingen problem! «Alt som folk gjør.» ...
Jeg tror ikke nordmenn stiller spørsmålet slik. Det er jeg, som husket de russiske klassikerne, som skrev en slik overskrift. Først i går skrev jeg om begynnelsen på livet mitt i Norge og om stedøtrene som vokste opp. Og…. allerede er de voksne! Sju år har gått! Forleden tok jeg imot dem i den lille leiligheten min. Vi satt alle sammen på verandaen ved bordet, og jeg begynte endelig å forstå norsk, og de var pratsomme og «avslappet», muligens for første gang. ...
Øyeblikket for inngåelse av ekteskap måtte vi vente på i en og en halv måned, til midten av september. Da tenkte jeg, og hvis det ikke blir «godkjenning» fra de kommunale tjenestemennene for at vi inngår ekteskap, hva da? Visumet ble jo gitt for et halvt år… August var allerede kommet. Skoleåret begynte for Vanyas døtre. De reiste med buss til skolene sine i forskjellige byer. (jeg gir en opplysning for dem som aldri har vært i Norge: om morgenen og om dagen er skolebussene godt organisert, men hvis en skoleelev av en eller annen grunn «kommer for sent» til bussen, må man «tenke» hvordan man skal komme seg hjem eller overnatte hos venner). ...
Som i et eventyr? — nesten… Ja, naturen er som i et eventyr, men ekteskap er en alvorlig sak. Og i min situasjon innebar det også fellesskap med alle familiemedlemmene. Med katten og hunden ble jeg venner med en gang…. Vi hadde to uker alene, mens jentene var på ferie i Spania, og skulle løse organisatoriske spørsmål: registrere oss hos politiet, levere søknad om vielse og vente på avgjørelse og «tillatelse». ...
Jeg fløy inn til Oslo klokken 18. Det var en varm julidag. Den morgenen hadde Ivan fulgt døtrene til Spania på ferie. Og han måtte være på flyplassen til kvelden for å møte meg. Han møtte meg i en ny bil, Citroën Picasso Exclusive. (endelig har jeg «formulert» navnet, per i dag, på bilen min!) Kjøpet av en ny bil var uplanlagt for ham, men i mai kjørte han på (han la ikke merke til det på grunn av den sterke solen) en liten stolpe, og airbaggene utløste. Reparasjon ville ha vært svært dyr; han måtte kjøpe en ny. Etter å ha advart meg på forhånd om at han ville kjøre meg i en ny bil som en dronning! Uff! Meg, som hele livet hadde reist med trikk! ...
Jeg sier ærlig: når jeg begynner å skrive en ny del av bloggen min, vet jeg aldri på forhånd hva som i dag «vil komme fra pennen min». Og en så merkelig tittel i dag plutselig — «Jeg gjør skiene i stand!» — kom fullstendig kaotisk inn i hodet mitt. Under denne tittelen mener jeg nå målet mitt… ekteskap. Uten særlig romantikk og uten «grandiose planer». Da jeg kom til hjemlandet med brukket arm, skjønte jeg at, etter å ha gitt Ivan mitt samtykke til å være med ham i «råd og kjærlighet», avhang ingenting lenger av meg, bare å samle det nødvendige antallet papirer og stempler for utreise. Meldt meg på ambassaden, levere alle dokumentene i full orden, og vente. Lenge? Og ingen vet. Kanskje til og med 11 måneder, eller kanskje et halvt år. «Prosessen er i gang.» ...
Dagene fløy fort til tross for at det var vinter og mye snø. Hver dag begynte og sluttet med bevegelse og forflytning. Med bevegelse mener jeg de lange turene med collien ved navn Sami tre ganger om dagen. Og om forflytning med bil har jeg allerede skrevet i forrige kapittel. Forutsetningene for et nytt liv i utlandet tegnet seg. Mann, hus, hund, katt og barn som vokste opp. Jeg skjuler det ikke: jeg følte et indre ubehag når det gjaldt barna. Og når det var «helt ille» for meg, sa jeg til meg selv: «Tante! De kom ikke til deg, du kom til dem! La den pedagogiske erfaringen din bli i hjemlandet og bli bare en elsket kvinne! Pust dypere av den friske luften!» ...