Innlegg

Dette bildet er tatt på et forstadshotell i Tyskland på stedet Süderühlen. Det var svært koselig der, og på vei tilbake fra Spania stoppet vi der også. Godt nyttår! Det er jeg igjen, med tanker om i fjor sommer. Jeg skal ikke trettlese leserne med kunstnerisk beskrivelse av europeiske severdigheter. Saken er at jeg er hjemmesitter, ikke reisende og slett ikke turist. Men på turer er oppførselen min alltid — eksemplarisk. (slik de en gang vurderte oppførselen vår på sovjetisk skole) Jeg prøver ikke å uroe den norske mannen min når han sitter bak rattet og når han ikke sitter bak rattet heller. ...

Inspirert av antallet mennesker som leser meg i mange land, bestemte jeg meg for å fortsette reiseberetningen. Jeg håper mange skjønte den pinefulle tittelen på stilen som mange av oss måtte skrive på skolen. Med en gang husker jeg barndommen og ungdommen (tenåringstiden), som det kalles nå. Og så de første dagene i september på skolen… gid man husket hva som var om sommeren, om sommeren, hva som var den varme sommeren…. Og nå også husker jeg at jeg var varm. Jeg har vennet meg av med varme på 10 år i Norge. ...

Ærlig talt, første gang jeg endelig kom på å sette inn et bilde selv! Føttene er ikke mine, men mannens, størrelse 46. Jeg tror han ikke tar det ille opp. Bildet er «hemmelig», fordi det var forbudt å fotografere på det stedet. Og han fotograferte jo ikke seg selv, men meg! Og det ble bare føtter! 🤓 Sommer 2021…. Noen hadde verken muligheter eller lyst, noen hadde lyst men ikke muligheter; jeg hadde denne sommeren muligheter, som jeg tross alt brukte, men lyst var det ikke…. å reise. Jeg er ikke turist og ikke reisende, jeg er en hjemmesitter. Det er min last, så å si «en lastfull kvinne». 10 år allerede i Norge, og med denne lasten har jeg kjempet hardt i 10 år! Hvis de foreslår å reise — reiser jeg. Men selv — ingen initiativ! Jeg er til og med redd for å nevne et sted på kloden, fordi spørsmålet «vil du?» kommer med en gang, og med en gang må man begynne å planlegge tur, og den fåmælte mannen min begynner å lete etter billetter til fly–ferger–skip. Jeg prøver å tie. ...

Del 9 «… OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT.» Så. Hunden fikk jeg orden på. Jeg måtte få orden på meg selv. Jeg kom jo i respektabel alder, med mine vaner. Første oppgave var å lære norsk. Jeg opplevde ingen særlige vansker med studiene; hjemme fortsatte jeg å snakke engelsk, og en tid ble det slik at jeg behandlet norsk som et fag å studere, men ikke å praktisere. Jeg forklarer hvorfor jeg resonnerer slik. Jeg tror at på grunn av alderen min fikk jeg ikke plass til to fremmedspråk i hodet. Selvsagt er det en morsom tanke, når man er i utlandet og kjenner at engelsk blir «morsmål», mens norsk, som man skal bruke i norsk miljø, bare ikke «slår seg på». ...

Del 8 «…OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT». Vanligvis skriver jeg om kvelden. Først sitter–sitter–sitter jeg — stirrer i ett punkt. Minnene om min første femårsplan i Norge slipper meg ikke. Og hvordan legge fram mer korrekt hva som skjedde med meg i den perioden, er ingen enkel oppgave. Der! Jeg husket! Hvem beroliget meg i tunge minutter når jeg mistet sinnsroen — det var hunden som het Sami. Saken er at jeg aldri hadde hatt hund, og her plutselig «alt på en gang» — mann, og hund, og katt, og døtre som er ikke-døtre. ...

Del 7 «…. OG FRA DETTE ØYEBLIKKET, VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT…». Tanker om dagen i dag. Søndag 11. april 2021. Den norske mannen min er klar til å kjøre meg hvor som helst. Det er bra at det i Norge er mye frisk luft og naturskjønnhet. Selvsagt har jeg vent meg. «Det bodde en gammel mann og en gammel kone ved det blå havet.» Nesten som oss, men vi føler ikke alderen og prøver å dra et sted, ikke særlig langt, ja… for å lufte oss. ...

Del 6 «….OG FRA DETTE ØYEBLIKKET, VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT.» Tilbakekomst til Kiev. Etter turistperioden kom jeg hjem 3. mars 2011. Gipsen skulle av om tre uker. Beslutningen var allerede tatt at vi skulle gifte oss, og Ivan begynte straks å samle dokumenter for å åpne mitt 6-måneders forlovedevisum. Til det forberedte han en liste over dokumenter. På den tiden måtte forloveden ha minst 240 tusen kroner i året i fast inntekt, ha tilstrekkelige kvadratmeter bolig til en kone, og ikke ha gjeld på boligen. Og sine dokumenter og utfylt skjema leverte han til UDI, betalte 3000 kroner for visumet, og sendte meg en offisiell invitasjon og et skjema, som jeg først 2. mai klarte å komme inn med på Norges ambassade i Kiev. ...

Del 5 «….OG FRA DETTE ØYEBLIKKET, VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT.» I dag er det 23. februar 2021. Nøyaktig 10 år siden jeg brakk armen! «Jubileum». På denne tiden er det vinterferie i Norge. De som har hytter i fjellet og i skogen, reiser med familiene for å gå på ski og drive idrett. Jeg vender tilbake til minnene, til avreisen til Ivans døtre til Spania, og jeg skulle ennå til sykehuset for kontroll av gipsen, og Ivan hadde fått time til konsultasjon — hjelp fra psykolog som alenefar-verge. Først kjørte vi til psykologen. Jeg bestemte meg for å vente i den koselige foajéen mens Ivan fikk konsultasjon. Konsultasjonen trakk ut i hele halvannen time. Jeg var allerede helt «utmattet» av venting, og armen i gips gjorde også vondt, «verk». Endelig kom vi til sykehuset, og der la de på et lag til med sterk gips. ...

Del 4 «… OG FRA DETTE ØYEBLIKKET, VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT». Jeg må innrømme at jeg ikke et øyeblikk tvilte på Ivans pålitelighet, derfor bestemte jeg meg fast for å samle tålmodighet, lære norsk og forberede meg på flytting til bygda og videre familieliv. Det gjensto å bygge relasjoner til de øvrige familiemedlemmene….. Jeg har allerede skrevet at mot slutten av turistperioden, 23. februar, brakk jeg høyre arm, og visumet mitt var til 6. mars, flybilletten 3. mars. Og tilvenningen til «uførhet» viste seg ikke å være det letteste. På kursene begynte vinterferien, og jeg ble allerede alene hjemme; jeg måtte venne meg til å gjøre alt med venstre hånd, og om en uke skulle jeg ennå en gang til sykehuset for kontroll av at gipsen var lagt riktig. ...

Del 3 «. .. OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL MER DETALJERT». I dag er det 7. februar 2021. Det viser seg at det er helligdag i Norge — Brannslokkerens bursdag. Jeg synes den fylte 150. I Norge har hvert hus slikt gods. Plassen er i hjørnet av gangen, ved inngangen. Men den er kjempeltung! Gud forby at man skal bruke den! Greit, jeg skal ikke tenke på det. ...