Dette var i 2004. Jeg jobbet da ved siden av som engelsklærer på private kurs. Det var helligdagen 9. mai. Om morgenen ringte kursdirektøren meg og ba meg «lære engelsk (kursdirektøren behersket ikke fremmedspråk, derfor uttrykte hun seg slik) på 1,5 time én voksen jente, for god betaling.» Jeg besluttet ikke å avslå ekstrajobben og gikk med på det. Jeg ringte jenta, og innen en time var hun allerede hjemme hos meg. ...
Etter at Raisa Titovna ble avskjediget, skjedde det personalomrokkeringer i butikken. Mamma ble tilbudt stillingen som selger i manufakturavdelingen, de utnevnte en ny butikksjef som klarte å samle kollektivet, fjerne manglene og arbeide uten manko. Overordnede «ovenfra» stilte krav — oppfyllelse av planen. Selgernes lønn avhang av dette. Og her er hvordan de måtte vri seg. Vanligvis ble varen brakt til butikken med én og samme bil — en lastevarebil. Sjåføren het Kolja, en liten, livlig kar, danser i det verdensberømte Virsky-ensemblet, på pensjon (som 35-åringer ble de kastet ut av ensemblet på pensjon). Sjefen avtalte med Kolja en tur «på distriktet», nemlig til Zolotonosja eller Zjasjkiv på det søndagslige kolkhosmarkedet. ...
Etter at Raisa Titovna ble avskjediget, skjedde det personalomrokkeringer i butikken. Mamma ble tilbudt stillingen som selger i manufakturavdelingen, de utnevnte en ny butikksjef som klarte å samle kollektivet, fjerne manglene og arbeide uten manko. Overordnede «ovenfra» stilte krav — oppfyllelse av planen. Selgernes lønn avhang av dette. Og her er hvordan de måtte vri seg. Vanligvis ble varen brakt til butikken med én og samme bil — en lastevarebil. Sjåføren het Kolja, en liten, livlig kar, danser i det verdensberømte Virsky-ensemblet, på pensjon (som 35-åringer ble de kastet ut av ensemblet på pensjon). Sjefen avtalte med Kolja en tur «på distriktet», nemlig til Zolotonosja eller Zjasjkiv på det søndagslige kolkhosmarkedet. ...
Etter å ha arbeidet to fridager ved kassen i kolonialen, besluttet mamma likevel ikke å sitte hjemme, men å prøve kreftene et annet sted. Ved siden av huset vårt lå en liten manufakturbutikk, og der trengtes det også en kasserer. Jeg tror det i manufaktur ved kassen ikke var slik belastning som i kolonialen. Og i familieråd besluttet vi at mamma skulle arbeide der, selv om søsteren ennå ikke gikk i barnehage, men jeg kunne være hjemme med henne til middag, siden jeg gikk på skolen i annen skift, så kom pappa hjem til middag i en time, så var det i manufakturbutikken pause fra 14 til 15. Og en pensjonist fra nabohuset, Faina Mikhailovna, gikk også med på å hjelpe oss å passe i et par timer. Og innen 17.30 kom pappa hjem fra jobb og gikk allerede alltid tur med barnet om kvelden, til omkring klokken 7. ...
Jeg har allerede skrevet i erindringene mine om livet i «khrusjtsjovkaen». Jeg forsto lite da at dette var en hard periode i familiens liv. Det var tungt for foreldrene! Etter at søsteren min ble født i 1963, ble familiens materielle stilling naturligvis ikke bedre, men verre, og mamma måtte tenke hvordan hun skulle ut i arbeid og samtidig gi familien oppmerksomhet. Da søsteren allerede var 1 år og 10 måneder, bestemte mamma seg for å gå ut og arbeide som kasserer i den «gule» kolonialbutikken; den lå ved siden av huset vårt (og denne kolonialen finnes fortsatt! overfor Slava-parken). I den perioden ble kolonialen åpnet etter rehabilitering, L.I. Bresjnev sto allerede «ved roret», og til åpningen trengtes ansatte. Og mamma gikk med på å sitte ved kassen. ...
Den dag i dag vet jeg fortsatt ikke om dette virkelig er et sitat av V.I. Lenin, eller om det allerede ble funnet opp i sovjettiden av handels-partifolk, men at jeg så dette slagordet i festsalen i handelsministeriet, i byen Kiev, på 80-tallet i forrige århundre — det er et faktum. Personlig hadde jeg «ingen relasjon» til handel i de tidene, men venninnen min var svært stolt over at hun hadde klart å få jobb i dette handelsministeriet, i et nytt 24-etasjes bygg på Lvivska plass. Og en dag besøkte jeg henne. Hun møtte meg ved inngangen og fulgte meg til biblioteket, der hun arbeidet. Vi gikk gjennom festsalen, og hun pekte meg på plakaten og la til: «Ser du, Iljitsj glemte heller ikke å vise handelsarbeiderne den rette vei.» Så smilte hun og sa stille: «Jeg prøvde å finne dette sitatet i hans kilder (jeg minner om at Lenin skrev 55 bind), men forgjeves.» ...
Den lille hunden begynte bokstavelig talt for øynene på hele folkemengden av nysgjerrige å vokse brått, og ble til en sterk ustyrlig hund som, revet løs fra båndet, begynte å løpe og hoppe rundt mengden. Og eieren, som ikke tålte et slikt sjokk, falt i svime! Mengden begynte å rope: «Lege, lege! Vi må kalle ambulanse!» (Alle hadde allerede glemt Vova, og Vova selv var allerede blitt så liten at han kunne få plass i ermet på jakken sin!) ...
Vova står på den snødekte stien og kan ikke røre seg; ermene i jakken hans er allerede blitt så lange at de sleper langs bakken, og da han tok et skritt, skjønte Vova at med slike ermer kommer han ikke langt. Han satte seg på stien og gråt bittert. Og to skritt fra ham sto to kvinner med barnevogner, der spedbarna deres sov fredelig. De samtalte livlig, vendt mot hverandre, og selvfølgelig, oppslukt av samtalene, la de slett ikke merke verken til de sovende barna eller til den gråtende Vova. Forbi gikk to sjømenn. De så den lille Vova. De trodde han hadde falt ut av barnevognen. De tok ham i armene; Vova rakk ikke engang å si et ord før han befant seg i barnevognen ved siden av et sovende spedbarn! ...
«Ivanov?» spurte doktor Nebolit. «Ivanov,» svarte Vova. «Og hvordan gjettet De det?» spurte Vova. «Jeg gjettet ikke, jeg spurte bare,» svarte Nebolit. «Vel, kom inn på kontoret, Vova Ivanov, ta av jakken og sett deg, fortell hvorfor du er så trist i dag?» «Jeg vil ikke gå på skolen. I dag har MariVanna lovet prøve i matematikk og diktat i russisk. Og jeg er lat!» «Et vanskelig tilfelle!» sa Nebolit medfølende. «Og kanskje det er noe du ikke er lat for?» fortsatte Nebolit å spørre. «Jeg har én beskjeftigelse jeg ikke er lat for…. å sitte på gjerdet og spise godteri! Og i det hele tatt vil jeg være liten!» «Å! Vel, det kan ordnes!» svarer doktoren. «Britiske forskere har ganske nylig oppfunnet to medisiner: én medisin for foryngelse, og en annen for å bli voksen. De heter tilsvarende den Grønne og den Røde pillen. Jeg skriver ut resept nå, og du kan kjøpe dem på nærmeste apotek.» ...
Den er der, den er denne inspirasjonen i meg i dag! En gang for svært lenge siden, helt tilbake i 1972, dukket det opp i huset vårt en barnebok av en ukjent barneforfatter med tittelen «Den grønne pillen». Denne boken ble lest «i filler» av pappa og lillesøsteren. Jeg vil presentere min frie gjenfortelling av dette eventyret. «Det var en gang en gutt Vova, etternavnet hans var Ivanov, han gikk på skolen, i tredje klasse. Vova hadde en lillebror som lå i barnevognen og ikke gjorde noe. Men av en eller annen grunn fikk denne lille mest oppmerksomhet av både mamma og pappa og bestemor og bestefar. Og Vova kunne bare se og høre hvordan alle beundret denne babyen. ‘Å, så pent han er, å, så klok han er!’ Samtidig rakk Vovas mamma å spørre Vova: ‘Har du gjort leksene? Ikke glem å kjøpe brød når du kommer tilbake fra skolen.’ (Dette var Vovas hellige plikt — å kjøpe brød på vei hjem fra skolen.) Og Vova hadde så lyst til ikke å gjøre noe som helst. Han ville bare sitte på gjerdet med en karamell i kinnet. ...