Innlegg

I dag leste jeg en artikkel i avisen med denne tittelen: «Ina (23 år) er kronisk syk. Problemet er at ingen ser det.» De satte inn et fargerikt foto av en pen jente, på tur med hund. Problemet hennes er at hun ikke kan gjøre noe — verken studere eller arbeide. Det er ingen energi. Om du fortalte slikt nå til mammaen min, som 26. mars skal fylle 92, ville hun selvfølgelig ikke tro det! Jeg vet hva hun ville si: «ja, vi overlevde i krigen, tenåringer arbeidet døgnet rundt, og fikk ennå en ørefik av mor hvis de gjorde noe galt!» Og nå er denne jenta ikke alene om problemet sitt. Ungdommen er syk. ...

Nå, for første gang «støtte jeg på» en så unnorsk situasjon. Og det var slik. Hver søndag prøver vi å tilbringe med nytte for helsen — å svømme oss i bassenget. Og det er best å komme dit til åpning, klokken 10, før ikke hele folket har våknet. Riktignok er det i Aquarama (vannpalasset) plass til alle, men likevel foretrekker vi å svømme hver vår kvote i tempo og fort komme hjem. Dette er allerede blitt en søndagsvane. ...

I dag ved middagen spurte jeg Ivan om han husker barndommen sin. Han sa nei. Og jeg er nysgjerrig! Om jeg bare kunne få vite noe. Han sier han ikke husker noe. Og hvorfor husker da jeg alt? Sannsynligvis fordi jeg lever i en annen verden, en svært annen, som jeg neppe kommer til å kjenne. Jeg var omtrent fem da jeg, hos bestemor og bestefar i Bolsjevo, en gang stilte bestefar et spørsmål. Jeg stilte jo ulike spørsmål når han røykte på den lille terrassen. Han røykte sterke billige papyrosy som het «Dymok» (navnet er unøyaktig). Fryktelig giftige. Men denne røyken plaget meg slett ikke. Rett og slett hadde bestefar et ledig minutt, og man kunne snakke med ham «om livet». ...

Jeg har allerede skrevet tidligere om bestemoren min Polina Vasiljevna (pappas mor), som levde hele sitt liv i en landsby i Smolensk-området. Tydeligvis levde bestemoren min så fattig etter krigen at ingenting festet seg i minnet mitt, bare den siste turen til henne, da jeg allerede var 10 år, i 1964, om sommeren. Pappa var da militær og brukte fordelen med en gratisbillett én gang i året til ferie i kupévogn. Før turen kjøpte vi gaver: kringler tredd på en snor (slik solgte de dem den gang), kjeks, raffinadesukker, te og mange karameller. Pappa bestemte seg for å ta billett på stasjonen, ikke lenge før togets avgang. Vi havnet i en fellesvogn «stappfull» av folk. Jeg kan anta at pappa ville komme raskere frem; reisen tok flere timer om kvelden. Jeg måtte sitte på en koffert, med hodet i pappas fang, og jeg sovnet. ...

Marja Grigorjevna innprentet meg ikke noen stor kjærlighet til lesing; snarere lærte hun meg et ansvarlig forhold til boken. Derimot elsket jeg å lytte når pappa leste for meg før søvn. I barndommen min kom det en serie småbøker i mykt omslag. Den het «Mine første bøker». Der var Krylovs fabler «Elefanten og Moska», og Grigorovitsjs «Guttaperkagutten», og Kornej Tsjukovskijs «Tommeliten», og Brødrene Grimms eventyr. Siden jeg ennå var førskolebarn og selvstendig bare kunne lese titlene på bøker, husker jeg at den øverste overskriften «Mine første bøker» forvirret meg sterkt. Jeg så da på boken og tenkte: «mine første bøker??? Sannsynligvis er dette den første boken til den som SKREV den. For meg er jo dette ikke den første boken!» ...

Jeg kan ikke engang forklare meg selv hvorfra dagens minne dukket opp, om bekjentskapet med skolebibliotekaren Maria Grigorjevna, som noen barn kalte Marja Grygorovna. Jeg tror dagens plutselig-om-morgenen-oppståtte tanke henger sammen med mitt forhold til lesing da, i annen klasse, og nå, når jeg må legge om helt til lesing på datamaskin. Men det drar meg nå inn i den fjerne barndommen, og som under hypnose alle datidens følelser… Jeg likte ikke Marja Grigorjevna…. å, hvor jeg ikke likte henne… En gang i uken kom hun inn i klassen vår med sine fillete og ikke alltid sammenlimte bøker, og avbrøt idyllen i den vakre tegnetimen, og på ukrainsk lyder dette ordet enda vakrere — Maljuvannja. Og så sitter jeg, slapper av, tenker fra hvilket hjørne av albumarket jeg skal begynne å «maljuvat’» (ukr.). og plutselig… der har du det! Marja Grygorovna midt i timen, i en evig burgunderrød strikket jakke, i tøfler med gummisåle, selvfølgelig med briller i svart innfatning (innfatninger i annen farge var ikke til salgs den gang), kommer inn i klassen vår, vi må alle reise oss og hilse på henne, og læreren vår Jelena Ivanovna måtte i all hast rydde pulten sin for Marja Grygorovnas videre bibliotekhandlinger. ...

Tenkte jeg noensinne i mitt tidligere liv at jeg skulle minnes en som overhodet ikke interesserte meg. Og det viser seg at tiden er kommet til å minnes Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov. At han lovet å bygge kommunismen innen 1980 og sørge for at alle sovjetmennesker fikk egne leiligheter — det husket jeg klart. Jeg husket de tomme hyllene i den «gule» kolonialbutikken i Janvarskogo Vosstanija-gaten i byen Kiev, etter at de avsatte ham. Svært stygt behandlet partifolkene ham den gang. Etter Khrusjtsjovs avsettelse innrettet de en sult for det sovjetiske folket. Køer etter brød…. og de berømte sovjetiske hvite batongene ble plutselig grå, dårlig stekt. Og på skolen begynte de å dele ut bitte små hvite boller, smaken av dem gledet meg slett ikke. Hvor dårlig vi likevel levde da! Men det mest interessante er at vi ikke visste det! ...

«For meg er denne natten utenfor loven, jeg skriver — om natten er det mer mørke. Jeg griper telefonens skive og slår det evige 07. ‘Jente, god dag! Hva heter du?’ — ‘Toma. Syttito! Jeg venter, holder pusten! Det kan ikke være, gjenta, jeg er sikker — han er hjemme! Å, der har de allerede svart… Nå vel, hallo — det er meg!’ Denne natten er for meg utenfor loven. Jeg sover ikke, jeg roper — fortere! Hvorfor på kreditt, på kupong, tilbyr de meg de menneskene jeg elsker? …… Telefonen er for meg som et ikon. Telefonboken er et triptykon, telefonisten er blitt Madonna, etter å ha forkortet avstandene for et øyeblikk. Jente, kjære! Jeg ber deg, forleng! Du er nå som en engel — kom ikke ned fra alteret! Det viktigste ligger foran, forstå, Der har de allerede svart… Nå vel, hallo — det er meg!» ...

Jeg vet ikke hvem som sa det, men for sikkerhets skyld satte jeg dagens fortelling i anførselstegn. Jeg ble slått av å lese et innlegg om redningen av en familie fra en brennende bil i byen Mykolajiv (i Sør-Ukraina). To menn, som hørte et barns gråt, uten å nøle et sekund, styrtet til unnsetning. Føreren var bevisstløs, og de reddet ham også, et minutt før eksplosjonen! Ære og pris til disse to Menneskene! Jeg ble svært slått av handlingen deres — en heltedåd. ...

Det er ikke alltid man får beundre skjønnheten og ynden deres. Det viser seg at de også kan være aggressive! Og her er et lite innslag som ble lagt ut på Facebook i Helligtrekongersdagen. I den lille byen Drohobytsj (Vest-Ukraina) bestemte en mann seg for å vaske bort syndene sine og dyppe seg i et vann der svaner svømte yndefulle. Og da han kom opp, ble han utsatt for et svaneangrep! Først prøvde han å viske dem av, men uten hell. Han måtte innta en truende bokserstilling midt i det iskalde vannet, men det reddet ham heller ikke. Det som reddet ham, var flukt til land. ...