Car

Dagene fløy fort til tross for at det var vinter og mye snø. Hver dag begynte og sluttet med bevegelse og forflytning. Med bevegelse mener jeg de lange turene med collien ved navn Sami tre ganger om dagen. Og om forflytning med bil har jeg allerede skrevet i forrige kapittel. Forutsetningene for et nytt liv i utlandet tegnet seg. Mann, hus, hund, katt og barn som vokste opp. Jeg skjuler det ikke: jeg følte et indre ubehag når det gjaldt barna. Og når det var «helt ille» for meg, sa jeg til meg selv: «Tante! De kom ikke til deg, du kom til dem! La den pedagogiske erfaringen din bli i hjemlandet og bli bare en elsket kvinne! Pust dypere av den friske luften!» ...

I slutten av juli blir det sju år siden jeg kom hit. Jeg teller ikke med nesten tre måneder på turistgjestevisum, da jeg tok beslutningen om å knytte mitt videre liv til Ivan. Etter jule- og nyttårshelgen begynte jeg å reise på kurs i byen med entusiasme, og allerede den første skoledagen kom en korrespondent av kambodsjansk opprinnelse ved navn Pisyai til gruppen vår, fotograferte flere studenter, deriblant meg, og stilte meg et spørsmål, som jeg svarte «klokt» på, at jeg var kommet etter invitasjon fra en norsk venn for å studere språket, kulturen, historien og skikkene i Norge. Og neste dag sto jeg på forsiden av byavisen, noe som gledelig overrasket meg, mens jeg husket ordtaket vårt «lev mer underlig — bli berømt fortere». ...

Nå ja. Da jeg kom som turist i tre måneder, begynte jeg straks etter juleferien å lære norsk på kurs og å prøve å kjøre bil. Bare litt. Og det var bra at jeg fikk muligheten til å prøve å bo i Norge og venne meg til en helt annen livsstil. Når man hele livet har bodd i byen, venner man seg jo til kollektivtransport, men her ble det slik at ved den minste anledning hoppet hele familien inn i bilen, og pappa Vanya — familiens overhode — kjørte sine små og vennene deres i hvilken som helst retning og når som helst på døgnet. Og meg tok de med som æresgjest i tillegg. Her spøker jeg, selvfølgelig. ...

Den utslitte frasen «bilen er ikke en luksus, men et fremkomstmiddel!» passer nettopp for Norge. Jeg skjønte det med en gang, da jeg kom dit. Den framtidige mannen møtte meg på den lokale flyplassen og kjørte meg rett «inn i skogen», til bygda Homborsund. «Det var vinter, det føyk…» , ved midnatt, 15. desember 2010 ble jeg møtt av husfolket: en colliehund, ved navn Sami, katten Kawai og to jenter på 15 og 17. ...

Snart er det et år siden jeg fikk førerkort og kjører bil. Læreboken i kjøreteori på norsk er nesten nattbordsboken min. Så i fritiden liker jeg å bla gjennom veiskilt og situasjoner. Her er det som overrasket meg i denne læreboken for dem som elsker fart, informasjon til ettertanke: Husk! Hvis du øker farten fra 70 km/t til 80 km/t, så vil du bare vinne ett minutt per mil. På russisk lyder det slik: husk! Hvis du øker farten fra 70 til 80 km/t, vinner du bare ett minutt per mil. Avstand i Norge måles i mil. Og én norsk mil er 10 km.