China

Jeg tenkte allerede at jeg hadde avsluttet minnene mine fra Kina med de ulykksalige kinesiske tennisskoene, som jeg fikk over fingrene med. Det viste seg at hendelser for en uke siden vekket i meg minner fra nesten 50 år tilbake, den såkalte sovjetisk-kinesiske væpnede konflikten om en piiiten fjernøstlig øy, Damanskij, som tilhørte Sovjetunionen. Jeg var 15 år i 1969, da konflikten skjedde. Jeg husker bare at vi på 90. skole i byen Kyiv høytidelig tok imot en helt fra Damanskij-øya og lyttet til fortellingen hans, som jeg ikke husket noe av. Jeg husker bare at de diplomatiske forbindelsene var «nesten» brutt, og vi sto på randen av krig. Og selve øya finnes visstnok ikke lenger — den er «stryket av jordens overflate», som de sa da, men «til hvilken pris?!» ...

Kinesiske tennissko. Jeg synes dette var det første, svært gode, sportsskoene. Jeg var 5 år. Vi bodde i Kyiv i en militærby. Nå er dette bydelen ved metrostasjonen «Druzjby Narodov». Så gikk jeg ut å spasere fra brakken vår. Mot meg kommer en gutt, Slava, 7 år gammel. Han har tatt på hendene! splitter nye kinesiske tennissko med snøhvit solid gummisåle, går og klapper med dem som i hendene! Så muntert han klapper! Tydeligvis besluttet han å skryte. Han kommer bort til meg og sier: «Ta og kjenn, så glatt det er her!» Og viser meg den vakre hvite sålen på en kinesisk «Druzjba»-tennissko. Vel, jeg kjente med de små fingrene… Og han smeller meg over fingrene ovenfra med den andre tennisskoen! Det gjorde svært vondt.

Saken er at jeg aldri har vært i Kina. Og nå skal jeg fortelle enkelte fragmenter av barndomsminnene mine. Forrige kapittel var om tante Rufa. Så tante Rufa var i Kina og fødte der tvillingene sine Vitka og Natasjka, hvis samlede vekt ved fødselen var 8 kg! For de kinesiske medisinere var dette et sjokk, og de ville ikke ha reddet tante Rufa hvis det ikke hadde vært for vår professor, som jeg ikke vet hvordan ble fraktet til Kina, mest sannsynlig med spesialfly fra Moskva. Etter å ha dekket alle kineserne med russisk banning (kineserne hadde ordnet en høytidelig velkomst med seremonier for ham), brøt han gjennom til tante Rufa og tok imot fødselen. Jenta veide 200 gram mer enn gutten, for hvilket Vitka senere fikk av kjærlige slektninger kallenavnet — Dovesok! ...