Italy

Åh nei, unnskyld, tvert imot, Vanya tok meg med til Kanariøyene. Verken i drømmer eller i tanker hadde jeg noe slikt, å fly dit inn. 🙄 Ærlig talt, jeg er ikke turist, ikke reisende og ikke kosmonaut. Jeg innrømmer, jeg kjenner frykt og kjemper selv mot den og beroliger meg. Men det er også positive øyeblikk i denne ukelange turen — det er følelsen av «privilegier» som jeg ikke hadde hatt før. Jeg ramser opp: første privilegium er forunderlig–beundringsverdig å falle fra vinter inn i sommer! Men å samle, hvilke ting man skal legge i kofferten — det er visstnok et nøtt! Ivan betalte bagasjen på forhånd og jeg måtte holde meg innen 20 kg. ...

(Min frie gjenfortelling av et kapittel fra en bok av den unge franske kvinnen Lorelou Desjardins; bokens tittel er en FROSK i FJORDEN (En frosk i fjorden)) Slik altså, jeg har bodd 12 år her i Norge og ante ikke hvordan nordmenn har bekjentskaper, møter, fester og videre «dype» relasjoner. På norsk er forførelse og forførelse — det samme betydningen — forførelsens. Helten og forfatteren av boken, Lorelou, som jobber i et firma i Oslo, skriver at hele livet hennes besto av kort omgang med kolleger i lunsjpausen og med butikkansatte som hun gikk inn til etter jobb. Før hun kom til Norge, jobbet hun i Danmark og der ble hun sittende med en dansk kjæreste som giftet seg med en dansk kvinne og allerede oppdro en lyshåret baby. ...

«Elsker dere å reise?» Del 4 — den avsluttende og gledelige! Selvsagt gledelig for meg; jeg streber alltid, svært, svært etter å komme så fort som mulig til mitt faste oppholdssted, dvs. hjem, hjem til «lille hiet», til sengen min, til «fillene» mine. Likevel er jeg en innbitt hjemmesitter, og det er bra at den norske mannen min ikke vet det (eller kanskje han vet? 🧐). I dag er det allerede 19. januar 2023. Jeg har nettopp spist en mandarin som jeg hengte for to dager siden på treet. Treet vårt er et vanlig kunstig fra IKEA. Men siden det i januar var regn og grått, bestemte jeg meg for ikke å ta det ned og hver mørke morgen å slå på lyslenken på det og fortsette å glede meg selv. ...

ÅH! «Elsker dere å reise?» Del 3. Selv om det allerede i dag er 8. desember, og det snør, og det er kaldt og glatt, er det desto hyggeligere å ligge på sofaen, etter å ha spist (jeg vet, jeg vet at det ikke finnes et slikt ord 😻) hele to croissanter, og straks ha blitt munter 🤓, begynner jeg å skrive om den kjedelige ombordstigningen på cruiseskipet med det lovende navnet «WONDERS of the Seas». Jeg skriver i «smålige» og ubehagelige detaljer for meg. ...

ELSKER DERE Å REISE? Del 2. Hver gang tenker jeg: «Ira, skriv litt hver dag….» Og det går ikke! Selvsagt finnes det informasjon og den må skrives ned og analyseres. Plutselig kan det skje at jeg begynner å glemme livet mitt, slik mamma gjør nå. Hun husker ikke lenger livet sitt… Men dagens del av skrivingen skal likevel handle om cruisen vår. Dere vet, jeg anstrengte meg virkelig i det støyende Roma i de to dagene før ombordstigning på cruiseskipet. Jeg skjønte at å falle fra det kjølige Norge inn i en varm sommer er en ekte pine for meg. Sentrum, varme, turistmengder, mellom dem syklister og motorsyklister, brosteinsgater med en haug «småspisesteder» man ikke har lyst til å gå inn i. Men jeg er jo «turist», ikke «kontrollør», og målet mitt er å se så mange severdigheter som mulig, noe mannen og jeg prøvde å gjøre. ...

ELSKER DERE Å REISE? Del 1. Jeg — nei. Jeg er hjemmesitter og fjerne fjerner lokker meg ikke. Men det hender at jeg har en slik mulighet til «plutselig» å reise et sted. 🤔 Initiativet kommer ikke fra meg, selvsagt fra mannen; han foreslår et variant, jeg sier ja. Og så, en gang så min datamaskin-mann (og han er visstnok «datamaskin»! Siden han i 40 år allerede «pløyer datavitenskapen programmering og arbeider, og arbeider, og mestrer alt nytt og nyeste på dette feltet) jeg tenker med stolthet om ham, at han er et datageni. Så da, geniet mitt, i januar 2022 så en reklame for «billige» billetter på et cruiseskip med det fristende navnet Wonders of the Sea, og spurte meg kort «Skal vi?» Jeg bestemte meg for ikke å tenke lenge og sa ja, og spurte meg selv «hvor gammel er jeg» og tenkte «hva er du, tåpe, Rødhette? å si nei til en slik mulighet» (vel, det hender med meg, jeg fører en «uformell» monolog med meg selv). ...