Norway

Jeg har lagt merke til at november er en hard måned. Og hvor optimistisk stemningen enn er, er det av og til vanskelig. Nå mørke, nå regn. En innarbeidet vane med alltid å gjøre noe gir ingen ro. Så en dyster novembermorgen begynner jeg med en kopp kaffe og lesing på norsk av en nesten lokal avis. Det finnes en slik by Arendal, 30 km fra huset mitt. Byen er tettbefolket, de har sin egen kommune, sykehus og så videre. Og hver morgen får vi avisen som heter Agderposten, som utgis i denne byen. Jeg leser og prøver å forstå. Det er vanskelig for meg å skjønne norsk, men jeg prøver — jeg utvikler meg. Og så sitter jeg under inntrykket av det jeg har lest. Sannsynligvis kan jeg «imponere» og opprøre dere som leser også. ...

Da jeg forberedte meg på å komme til Norge på gjesteturistvisum i 3 måneder, forestilte jeg meg hvordan jeg skulle leve i denne familien, skulle hjelpe Ivan «i husholdningen». Og det viste seg at han var vant til å gjøre alt selv, uten å trekke døtrene inn i husarbeidet. Han laget frokost selv, laget alltid smørbrød til døtrene til skolen. Dette heter på norsk «matpakke». De spiste ikke alltid disse matpakkene. Ganske ofte så jeg at uspiste smørbrød endte i søppelbøtta, og også frukt som ikke engang var bitt i. Vant til å forholde meg med respekt til mat, kjente jeg skyldfølelse overfor den kastede maten. ...

Endelig har jeg bestemt meg for hva jeg skal fortelle om. Et tema alle forstår. Jeg tror at kvinner av min generasjon, født i Sovjetunionen, kan lage mat og muligens er stolte av ferdigheten. Jeg er oppriktig glad når maten jeg har laget, liker dem rundt meg. Fra omkring 14 begynte jeg å lage mat. Mine første suksesser var hjemmebakst. Og så mestret jeg alle våre slaviske retter, og matlaging var aldri en byrde for meg. I livet var mat den viktigste utgiftsposten både i Sovjetunionen og etterpå. ...

Så er høsten kommet, og den norske mannen besluttet i dag å flytte båten til punkt B, og der skal de oppbevare den og «kose» den hele vinteren. Jeg tar en beskjeden del i dette foretaket. Min oppgave er å kjøre bilen til dette punktet B og vente på mannen på stranden. Siden jeg ikke er en født sjømann, kjenner jeg alltid uro ved å slippe ham alene til sjøs. Og selvfølgelig, etter min bønn tar han med som ledsagere den yngste datteren, og datteren tok med seg en hund av den merkelige vanskeliguttalelige rasen Chihuahua og en ny kjæreste. Og da er jeg roligere. ...

I dag leste jeg et innlegg på Facebook på norsk, uten angivelse av forfatter. Jeg besluttet å lage en oversettelse, fordi det er folk som ikke kan skjønne hva valg i Norge er, men mange tilreisende har stemmerett. Deriblant jeg, jeg har en invitasjon til å delta i valget. Jeg tilbyr min oversettelse av en norsk artikkel med humoristisk innhold. Men som folket sier: «I hver spøk er det en del spøk.» ...

Av og til undrer jeg meg. I går, for eksempel, ser jeg nyheter på NRK (den statlige norske TV-kanalen). Jeg ser oppmerksomt, for å forstå norsk (jeg har slikt aldersrelatert). De viser en tilsynelatende anstendig nordmann som på et vis har brutt loven. Kort sagt skal han etter rettsavgjørelse sitte i fengsel, sone straffen. Men det er ingen plasser. Han må vente …. tre år! Jeg tenker: «noe skjønte jeg ikke.» Jeg spør mannen: «Hvor skal han vente? På fri fot? Det vil si fortsette å leve og arbeide, slik? Og vente til de ‘setter ham inn’ 🧐 Kort sagt, alle plassene er opptatt! Jeg husker at de tidligere leide plasser i Nederland. Tydeligvis er det blitt dyrt å sende lovbrytere utenlands. ...

Jeg fant statistikken, hvor stor befolkningen var i 1850 i Norge — 2 millioner 200 tusen. Og jeg skrev allerede i første del at for denne befolkningen formet det seg allerede den gang to skriftspråk!!! Og ved begynnelsen av 1900-tallet trengte språkene modernisering, derfor ble det gjennomført fire språkreformer av «bygdespråket» — landsmål, som nærmet normen til særegenhetene ved dialektene i Øst-Norge, den mest folkerike delen av landet. Med riksmål ble det også gjennomført tre reformer. Dansk rettskrivning ble erstattet av norsk. ...

Jeg satte denne tittelen i anførselstegn, fordi jeg ikke fant den opp selv. Jeg har allerede skrevet at jeg ofte bruker et stort tobindsordbok under redaksjon av Valerij Berkov. Ordboken holder jeg alltid «for hånden», eller mer presist på hyllen under salongbordet. Slik døpte jeg den underbordsordboken. Å, for en tung «murstein», men så kjær! Så i dag leste jeg en artikkel i det såkalte Tillegg 5 om en kort historie om det norske språket, og jeg falt i tanker… Jeg sitter slik hele ettertenksom og får ikke sove. Kort sagt skriver jeg et kort sammendrag av artikkelen om språket, og dere får selv trekke konklusjoner om deres eget morsmål. For hver har sitt, det mammaen talte. På norsk lyder dette svært presist som morsmål. Man kan oversette det som «mammas stemme» eller morsmål. ...

I dag leste jeg en artikkel i avisen med denne tittelen: «Ina (23 år) er kronisk syk. Problemet er at ingen ser det.» De satte inn et fargerikt foto av en pen jente, på tur med hund. Problemet hennes er at hun ikke kan gjøre noe — verken studere eller arbeide. Det er ingen energi. Om du fortalte slikt nå til mammaen min, som 26. mars skal fylle 92, ville hun selvfølgelig ikke tro det! Jeg vet hva hun ville si: «ja, vi overlevde i krigen, tenåringer arbeidet døgnet rundt, og fikk ennå en ørefik av mor hvis de gjorde noe galt!» Og nå er denne jenta ikke alene om problemet sitt. Ungdommen er syk. ...

Nå, for første gang «støtte jeg på» en så unnorsk situasjon. Og det var slik. Hver søndag prøver vi å tilbringe med nytte for helsen — å svømme oss i bassenget. Og det er best å komme dit til åpning, klokken 10, før ikke hele folket har våknet. Riktignok er det i Aquarama (vannpalasset) plass til alle, men likevel foretrekker vi å svømme hver vår kvote i tempo og fort komme hjem. Dette er allerede blitt en søndagsvane. ...