Norway

I kraft av min «ubøyelige» alder kan jeg bare observere «arbeidssituasjonen» i Norge og trekke mine konklusjoner, etter å ha bodd her allerede 7 år. Det første året stormet jeg så mot arbeid at det er til og med «skummelt» å huske! To høyere humanistiske diplomer: ett sovjetisk, det andre fra 2004, «ikke kjøpt i en undergang», men «ærlig gått og bestått» statlige eksamener. «Og jeg går sånn» klok, gjennom den provinsielle norske byen Grimstad, med CV-en min (tjenestelisten), rett inn på det mest kulturelle stedet — bybiblioteket. Og jeg begynner å fortelle «direktørinnen» på biblioteket om meg selv, om hvor god og belest jeg er og jeg lærer-jeg-er-ikke-lat og jeg kan så mye i dette livet… I det hele tatt «overveldet» jeg direktørinnen med mitt «intellekt». Jeg ser…. og direktørinnen «skrumper» liksom mistenkelig og uttaler stille: «Vi ringer Dem!» ...

En tanke oppsto i hodet mitt om at «gamle foreldre får ‘gamle’ barn». I denne familien var barnet sent og eneste. Mamma var allerede «godt over 40». Og hele sitt intellektuelle potensial, ikke fullt ut brukt i Norge (her er det ingen steder å bruke det), rettet hun mot barnet sitt, og «samtidig» mot meg. I begynnelsen av fortellingen min skrev jeg at jeg gikk med på å holde litt på med engelsk, med ganske god erfaring med å arbeide med barn i denne retningen. Jeg rådde til å kjøpe på internett en engelsk lærebok fra et russisk forlag, det vil si med oversettelse av engelske ord til russisk. Opprinnelig krevdes det at barnet ikke skulle glemme russisk. ...

Jeg må merke at barnet jeg fikk var utviklet utover årene og talentfullt ikke bare i vitenskapene, men også i hverdagen. I huset hersket orden, ingenting overflødig. Han visste for eksempel hvordan man sorterer søppel riktig, viste meg hvor søppelbøttene står. Etter maten fikk han spise bare én godteri. Og så klatret han opp på skjenken på kjøkkenet, åpnet et hengeskap og fra øverste hylle tok han en pose med forskjellige godteri. Han tok to godterier ut av posen og… står og tenker. Jeg spør ham: «Hvor lenge skal du stå der oppe slik?» Og han: «Jeg tenker. Hvilken godteri jeg skal spise i dag.» Og jeg til ham: «Og to med en gang kan du ikke spise?» — «Nei, jeg får ikke lov. Mamma tillater bare én godteri om dagen.» ...

Neste dag besluttet jeg å reise på norskurs, og innen 12.30 komme meg til skolen og møte barnet. I pausen mellom forelesningene ringte mamma (jeg var nettopp i buffeten) og jeg måtte «stå ret!» og høre på bemerkningene hennes om i går. Det viste seg at jeg hadde handlet feil, da jeg bød barnet et stykke hjemmelaget kake som jeg selv hadde bakt. Hun sa at det skader helsen hans. ...

Min første arbeidsdag gikk tilfredsstillende. Fra 12.30 til 17. Siden barnet trengte frisk luft, gikk vi ut med ham på ski klokken 16, slepte oss til bakken. Jeg sto nederst og ga kommandoen «ned!» på russisk. På den tiden var det mange norske barn i bakken, og bakken var også norsk, ikke liten, bratt, derfor sto jeg nederst for å «fange» «mitt» barn. Etter flere av mine tradisjonelt russiske kommandoer «Kom igjen!», merket jeg plutselig at de norske barna sluttet å kjøre og stirret nysgjerrig på meg. ...

Norsk barneskole skiller seg svært fra den vi var vant til, da vi var i Sovjetunionen, og siden i SNG. Tradisjonene fra den sovjetiske skolen ble bevart lenge. Jeg skal ikke gå inn på detaljer nå, men jeg sier om meg selv at jeg ikke ville ha kunnet arbeide med norske barn. Forholdene på skolen er gode, ingen vold mot barnet — det er hovedregelen. Barneskolen ligger i en enetasjes bygning, atskilt fra ungdomsskolen. Hver klasse har sin egen inngang-utgang. En korridor-garderobe. Men det mangler skap, bare lange benker og kroker til ting. Ved inngangen er det stativer til sykler (mange kommer til skolen på sykkel), og i en liten korridor ved inngangen er det også plass til ski. Klesdrakten er fri og behagelig. Svært populære er vanntette og vindtette kjeledresser, ofte «loddet» fast til støvlene, og for å ta på en slik kjeledress selv må et seksårig barn legge seg på gulvet. I klassen er det 15 stykker, og en assistent hjelper læreren. ...

Guvernanter, privatundervisning, barnepass — ikke typiske fenomener for Norge. Men jeg fikk muligheten til å være guvernante for om lag 5 år siden. Jeg gikk den gang fortsatt på norskurs. Jeg reiste til byen med buss fra landsbyen min. En gang fortalte en medstudent meg at en russisk kvinne som jobber hele dagen i et firma, trengte en russisktalende guvernante til sin 6-årige gutt. Han går i første klasse, er født i Norge, snakker russisk, men hun er redd for at han kan glemme russisk, og for at det ikke skal skje trenger han en russisktalende guvernante. Jeg viste seg nettopp å være den som er «både skredder og slåttekar og spiller på pipe». ...

Jeg tror ikke nordmenn stiller spørsmålet slik. Det er jeg, som husket de russiske klassikerne, som skrev en slik overskrift. Først i går skrev jeg om begynnelsen på livet mitt i Norge og om stedøtrene som vokste opp. Og…. allerede er de voksne! Sju år har gått! Forleden tok jeg imot dem i den lille leiligheten min. Vi satt alle sammen på verandaen ved bordet, og jeg begynte endelig å forstå norsk, og de var pratsomme og «avslappet», muligens for første gang. ...

En tung morgen med tungt hode av heten. Den norske mannen melder. I dag var det «truppenatt»… Jeg bestemte meg for å spørre igjen. Hører jeg godt? Ja, «truppenatt». Andre gang lød det på en eller annen måte uvant. Ordet natt — natt. Vel, det vet jeg. Men denne «truppa»… hva er det? Jeg spør igjen på engelsk: «Body?» — «Nei!» svarte den norske mannen og gjentok ennå en gang «truppenatt»! Vel, da må jeg ta fatt på min egen undersøkelse av ordet! ...

mai. Av denne heten hopper tankene som lopper. Man vet ikke hvor man skal begynne. Her kan man fortelle om den ikke særlig hjemmekjære katten min. Hvis noen kommer til oss på besøk, prøver katten å gå ut av huset. Hun følger meg også når jeg går ut på tur til sjøen. Men når jeg går langs båtbrygga, blir hun sittende på stranden (jeg tror hun er urolig). Så snart jeg trår på stranden, «sier» hun et par ganger mjau, og vi går sammen tilbake til huset. Det er svært hyggelig å se hvordan nordmenn behandler katten min varsomt og oppmerksomt hvis hun havner på veien. Selvfølgelig er hun klar til å følge meg videre, men jeg bestemmer meg for å «jage» henne hjem. Og så går jeg allerede selv på tur med staver. Selv om skandinavene oppfant dem, møter jeg ikke slike «turgåere» i strøket mitt. Å, og i det hele tatt med disse stavene er det en «hel» morsom historie, som henger sammen med mamma mi. Jeg lover å skrive i kveld.