Russia

I dette kapitlet må jeg «vende tilbake» til brakka, fordi derfra kommer begynnelsen på mitt musikalske liv. Jeg var omkring 5 da foreldrene mine, og også bestemor og bestefar som bodde i Moskva-området og slektinger i Moskva, med utrolige anstrengelser, kjøpte piano og sendte det til Kiev. Jeg husker godt hvordan jeg møtte ved brakka en lastebil i hvis kasse sto en enorm trekasse…. Kan jeg nå beskrive det jeg følte da? Glede, spenning, lykke, rystelse?! ...

Likevel, hvorfor havnet jeg på kjøkkenet? Mest sannsynlig fordi plassen av ære i rommet ble inntatt av det elskede pianoet mitt — familiens verdifulleste eie! Jeg tror, etter hendelsenes kronologi, at dette var den andre verdifulle, naturligvis knappe, anskaffelsen allerede da vi bodde i offisersbrakka. «Førsteplassen» blant verdifulle anskaffelser inntok et teppe! Mamma kalte det Festival, siden det ble kjøpt i 1957 i Moskva etter den første Moskva internasjonale festivalen for ungdom og studenter. ...

Med hvilken utrolig kraft de drar meg inn i det «lykkelige fjerne». Selvfølgelig lykkelig! Det var ingenting å sammenligne med, bare med den brakka der den tidlige barndommen min gikk. Hvordan skulle jeg vite at et sted bodde noen i nærheten bedre enn vi. Og likevel fantes slike! Ved siden av fabrikkhuset vårt sto også «etatshus», som de ble kalt da, til Ministerrådet og Sentralkomiteen i kommunistpartiet. Med forbedret planløsning: spisestue, soverom, barnerom… Og jeg kjente bare «kjøkkenet mitt, som bare om natten ble til mitt personlige rom». ...

Jeg snakket i dag med instituttvenninnen min. Jeg sier: «Kom igjen, husk hvordan vi studerte der på kulturinstituttet vårt? Husker du Elena Semjonovna Pozina?» — «Hun er uforglemmelig!» svarte venninnen. «Hun hadde alltid vakkert sminkede lepper, hun bar en grønn drakt, jeg husker at jeg svarte dårlig på eksamenen hennes, og Elena Semjonovna sa at det nettopp var dette stoffet hun hadde forklart i rekkefølge, og dere, dessverre, ‘lyttet ikke, men så bare på meg’.» Vel, Elena Semjonovna hadde rett, hvis venninnen den dag i dag husker hvilken farge drakten og leppestiften hennes hadde! ...

Hver gang jeg begynner å skrive et nytt kapittel, må jeg finne på en overskrift. Og det er vanskelig for meg. Vel, greit. Hvor rett vår Revolusjonens storm hadde, da hun sa slike ord om kvinnekåren, som i framtiden kunne ramme de fleste av oss! Jeg husket klassefruen-kuratoren vår Nadesjda Ivanovna. Selvfølgelig, «Baba Nadja»! Hun behersket tysk fullkomment, jeg tror fra tiden med militære operasjoner, men hun hadde et svært enkelt ytre, og fikk derfor et enkelt kallenavn. En gang bestemte gruppen vår seg for å organisere en kveld med kadetter fra KVIRTU i et instituttauditorium. ...

Jeg lar for en tid den tunge perioden med å gjenopprette engelsk i den «tilstoppede og atrofierte av postsovjetisk liv hjernen min» ligge, og vender tilbake til perioden med min lykkelige studentungdom. Jeg studerte ved bibliotekfakultetet ved Kiev kulturinstitutt fra 1973–1977. Jeg skal prøve å hente fra minnet noen interessante øyeblikk fra livet mitt da. Jeg har ikke «bare sånn» gitt denne delen av fortellingen tittel på ukrainsk, fordi det kan kalles et sitat. Jeg tror vi i siste studieår hadde et slikt fag i spesialiteten som «Bibliografi over fremmedspråk». Faget ble undervist av Ljubov Zavadskaja. …Så det var nettopp Zavadskaja som mer enn én gang understreket for oss hvor viktig det er å studere fremmedspråk. Jeg tror hun var et svært dannet menneske (i ungdommen tenkte jeg ikke mye over det). Mye senere kom jeg over boken «Mytene i det gamle Hellas» med en vidunderlig oversettelse av Ljubov Zavadskaja til ukrainsk. Og siden jeg nå har husket henne, vil jeg si at det fantes mennesker i sovjettiden som ga et ikke lite bidrag til utviklingen av ukrainsk kultur og det ukrainske språket. ...